Den skrantende motoren i Nav

Denne kommentaren ble først publisert i Klassekampen 10. februar.

Nav har de siste årene kanalisert milliardbeløp til gigantiske IT-prosjekter som gjerne overskrider budsjettene (Klassekampen 23. januar). Nav-kontoret og arbeids- og tjenestelinja, den delen av etaten med veiledere som møter mennesker i vanskelige livssituasjoner, er samtidig gjenstand for gjentatte budsjettkutt.

Aldri har arbeidsledigheten vært lavere. På samme tid har det aldri vært så mange uføre og unge som trenger støtte for å bli en del av arbeidslivet. Mens IT-pengene renner ut i den ene enden, fylles veiledernes arbeidsdag opp av flere oppgaver og dårlig samvittighet ovenfor menneskene de ikke rekker å hjelpe. Nettopp veiledernes dårlige samvittighet er det Nav setter sin lit til når velferdsstatens motor skal holdes i gang. Som veileder på Nav-kontor og som fylkestillitsvalgt for Akademikerne er jeg bekymret for Navs evne til å løse samfunnsoppdraget og samtidig sørge for et psykisk og fysisk forsvarlig arbeidsmiljø for sine ansatte.

Det brukes knapt overtid blant de som jobber med mennesker i Nav. Det er lett å tro at det er fordi arbeidet ikke krever det. At det de ansatte jobber utover ordinær arbeidstid er frivillig opparbeidet fleksitid som senere blir avspasert. Dette er ikke tilfellet. Utstrakt bruk av fleksitid som ikke blir avspasert viser tydelig at det ikke er mulig å løse etatens samfunnsoppdrag innenfor rammene av en ordinær arbeidsdag. Til det er vi for få, og de som trenger hjelp er for mange. Når arbeidsledigheten er rekordlav, er det de som trenger mest oppfølging fra oss som står igjen utenfor arbeidslivet.

Høsten 2022 nådde mange som mottok arbeidsavklaringspenger maksdato. De hadde fått forlengelser av sine vedtak fordi sakene deres i Nav ikke hadde blitt avklart under pandemien. De hadde ventet på behandling i psykisk helsevern, operasjoner på sykehus eller tiltak fra Nav, som igjen skulle bidra til at de ble avklart mot arbeid eller uføretrygd, men det hadde ikke vært mulig å gjennomføre på grunn av pandemien.

Å nå maksdato innebærer at man ikke lenger har vedtak om en ytelse fra Nav. I praksis står man uten inntekt. Det har vært høyeste prioritet hos oss å samle dokumentasjon i disse sakene. Har dette utløst ekstraarbeid? Ja, mengder. Har den utløst overtid? Nei! For overtid må være pålagt av arbeidsgiver. Fleksitid er frivillig.

Vi har jobbet på spreng, men vi har gjort det fordi vi kjenner på et ansvar overfor menneskene som er avhengige av våre tjenester. Vi har ikke gjort det fordi arbeidsgiver har sagt at vi må.

Nav setter sin lit til de ansattes pliktfølelse og samvittighet for å løse samfunnsoppdraget. Ressursene har for lengst tørket ut. Medarbeidere som slutter blir ikke lenger erstattet, og det eneste spørsmålet man kan stille seg er når man selv skal forlate det synkende skipet og bytte jobb. Hjerneflukt gjør at etaten blør kompetansen som skulle kommet menneskene med behov for hjelp til gode.

Problemet er at i Nav er alt prioritert, alltid. Vi skal være mer ute hos arbeidsgivere, samtidig skal vi skal sørge for at menneskene som trenger oss får rett ytelse til rett tid. Har vi nok til å prioritere alle våre satsinger? Nei, men heldigvis har vi fleksitidsavtalen som lar oss forsøke å nå alle mål Nav har, uavhengig av om det er mulig innenfor rammene av en ordinær arbeidsdag.

Vi som jobber i Nav, er privilegerte som har en trygg jobb i offentlig sektor. Men dette er også en jobb der vi risikerer å bli utsatt for vold og trusler samtidig som vi leser kommentarspalter om vår udugelighet. Vi strekker oss etter beste evne for å drifte Norges sosiale sikkerhetsnett – mens arbeidsgiver stoler på vår dårlige samvittighet.

For hvem er det som jobber med mennesker i Nav, som med god samvittighet stempler ut, vel vitende om at de man skal følge opp kan komme til å stå uten penger til å klare seg de nærmeste dagene?

Slik vokser fleksitidssaldoen dramatisk. To tredjedeler av Nav-ansatte med fleksitidssaldoer over 50 timer jobber med mennesker. Vi sitter igjen med håpet om å rekke å avspasere noen av timene før det årlige avregningstidspunktet i august, hvor all plusstid over 50 timer slettes.

31. august 2022 ble 40.000 arbeidstimer slettet i Nav. Timer tilsvarende 20 årsverk ble borte på et øyeblikk. Det er toppen av isfjellet. Under ligger en historie om for mange mennesker som desperat trenger hjelp, og for få hjelpere med stor ansvarsfølelse. Det er historien om en virksomhet som neglisjerer det mest grunnleggende verktøyet Nav trenger for å løse de utfordringene velferdsstaten står overfor: kompetente medarbeidere som har tilstrekkelig med tid og ressurser til å møte mennesker med behov for hjelp på en verdig måte.

Nav sitt valg om å bevilge mer penger til IT og mindre til kompetente veiledere kan komme til å angå oss alle. Ja visst ønsker vi å få hjelp gjennom teknisk smarte og digitale løsninger. Men ikke alle vansker i livet og arbeidslivet har en digital løsning. Vi skulle gjerne tatt oss mer tid til deg, men vi må passe på – vi har tross alt et utall andre samtaler å følge opp. Så skal vi skrive referater, svare på meldinger fra de vi følger opp, innhente legeerklæringer, henvise til arbeidsmarkedstiltak. Det som kalles oppfølging, minner mest om et samlebånd.

Er du heldig, får du en veileder som er dyktig på å koordinere. Da blir oppfølgingen av deg satt ut til et arbeidsmarkedstiltak, og kanskje får du progresjon i saken. Det som er sikkert er at din Nav-veileder ikke har tid til å følge deg opp, for hen skal samtidig følge opp 80–100 andre mennesker med behov for hjelp. Vedtakene fra Nav virker mistroiske og anklagende fordi ingen har tid til å sette seg ned med mottakeren og forklare innholdet. Forvaltningen fremstår uten et menneskelig ansikt fordi det ikke er tid til å vise medmenneskelighet i dette systemet.