– Det er en plikt å være deltaker i offentlig debatt

Til tross for at han ofte er å se og høre i mediene, består en typisk arbeidsdag for Vetlesen hovedsakelig av veiledning av studenter og undervisning i form av forelesninger og seminarer. Vetlesen har undervist i over 30 år, og har funnet sin stil som fungerer godt.

– Jeg bruker ikke PowerPoint og den type virkemidler, jeg har en fri forelesningsstil, på gamlemåten, forteller Vetlesen.

Å undervise på denne måten krever at man kan stoffet sitt, stiller godt forberedt, og foreleser i et tempo som gjør at man får tid til å notere underveis. Å stille spørsmål underveis for å passe på at man ikke mister studentene, er også viktig.

-Denne undervisningsformen er noe jeg har perfeksjonert over mange år. I begynnelsen var jeg mye mer bundet enn det jeg er nå, sier han.

I tillegg til å være en erfaren professor, topper han også listen over forskere i humaniora som bidrar mest i mediene. Hva motiverer og driver Vetlesen til arbeidet han driver med, og hvorfor valgte han akkurat filosofi og humaniora?

Det lå ikke alltid i kortene at han skulle ende opp som filosof. Opprinnelig, på videregående skole, var det journalist han skulle bli.

-Jeg likte å skrive, og ville særlig skrive om utenrikspolitikk, opplyser Vetlesen, som på dette tidspunktet så for seg å studere statsvitenskap.

For å ta fatt på dette måtte han først ta forberedende, som da var mer omfattende enn dagens exphil, og fikk sitt første møte med filosofi der. Her ble interessen for alvor vekket, og det at filosofi lot seg kombinere med et ønske om å skrive gjorde valget enda enklere. For nettopp det å skrive har alltid vært en sterk drivkraft for Vetlesen.

-Å skrive for ulike typer publikum og målgrupper i ulike sjangere, er noe jeg liker godt. Jeg har vært spaltist i Klassekampen i over 20 år, lenge også i Morgenbladet, og har skrevet flere bøker. Det er stimulerende å spørre seg: hvem skriver jeg for nå?

Temaene han arbeider med anser han som viktige også utenfor universitetet.

-Jeg skal ikke bare undervise og skrive for filosofistudenter og andre innenfor Blindern, men også om temaer som er av interesse for storsamfunnet og offentligheten, sier han.

– Det er viktig med en større omverden i det man holder på med. Jeg er ganske kritisk til spesialiseringen som foregår, mange blir spesialister på et knappenålshode, og vet veldig mye om veldig lite.

Vetlesen har alltid kombinert filosofi med ulike samfunnsfag, og likt å jobbe tverrfaglig. Han har også studert sosiologi og sosialantropolog, og holdt mye på med psykologi og historie og perspektivene det tilbyr.

Overblikket og sammenhengene man får innsikt i fra samfunnsfag og humaniora, er i aller høyeste grad aktuelle i samtiden. Vetlesen er klar på at samfunnsfag og humaniora er spesielt viktig i tiden vi lever i nå, hvor vi står ovenfor store forandringer og kriser. Det gjør det desto viktigere at de henger med i tiden, og innser sin egen relevans.

-Vi lever i en tid hvor det skjer veldig raske endringer. Det er problemer i stor skala som kommer opp i vår tid, som er relativt nylig tematisert i samfunnsfagene. Da jeg studerte på 80-tallet var det ingen av de samfunnsfaglige fagene som sa noe om klimaendringer, for eksempel. Samfunnsfagene må kunne forandre seg og reorganisere seg for å være relevante for vår tid, fastslår Vetlesen.

Dette ansvaret ligger også på hver enkelt. Vetlesen mener det er en plikt å være deltaker i offentlig debatt, som å stille opp på TV og radio i NRK og tilsvarende, når man blir forespurt. Det å være en aktiv formidler og samfunnsdebattant, anser han som en måte å bidra og gi tilbake på.

-Jeg er veldig privilegert som er statsansatt lærer og akademiker, og kan drive med det jeg er mest interessert i. Jeg mener at jeg skylder storsamfunnet noe tilbake, ved å for eksempel rapportere om hvordan faget mitt er relevant for store spørsmål i vår tid, utdyper Vetlesen, og trekker frem blant annet utfordringer med krig, naturtap, og klimaendringer.

-Jeg har blitt slått av at jeg ofte tar meg selv i å sammenlikne jobben min med det å være allmennlege, sier Vetlesen, før han passer på å legge til:

-Det er ikke sikkert allmennlegene er enige i den parallellen.

Vetlesen mener at det å være faglig veileder, på mange måter kan minne om en slags konsultasjon.

-Når man skal treffe studenter for første gang til veiledning på kontoret, aner man ikke hva slags person man har foran seg, forteller Vetlesen, som liker at jobben også krever menneskekunnskap og psykologisk innsikt, særlig i møte med studenter.

Han forteller at studenter, som folk flest, er veldig forskjellige. Noen har for eksempel alt for lite selvtillit, mens noen er i motsatt ende av skalaen, og er utstyrt med ubegrunnet mye selvtillit.

-Som veileder må man bidra til å justere og realitetsorientere folk på en hensiktsmessig måte, og et viktig spørsmål blir hvordan man kan kommunisere dette indirekte eller direkte, utdyper Vetlesen.

-Det er også mye som kan dukke opp når folk skal skrive lange oppgaver, ting som trøbler det til av ulik art. Dette må også håndteres av en god veileder, påpeker han.

Det er nettopp den stadige strømmen av nye studenter som gjør jobben hans ekstra vitaliserende.

-Jobben kommer aldri til å bli kjedelig, så lenge det kommer nye studenter vil det komme nye utfordringer, sier han.

-Jobben krever noe av meg, og jeg kommer aldri til å bli utlært, avslutter Vetlesen.