– Frivillige aktører må på banen

Når pleie- og omsorgssektoren preges av ressursmangel og høyt sykefravær, mens den eldre befolkningen fortsetter å øke, krever det hjelp fra flere pårørende, mener Katrine Kleppe, avdelingsleder ved Ostertunet Omsorgsbustad Pluss i Alver kommune.

Samtidig kan konsekvensen av dette lede fremtidens arbeidsliv inn i en ond sirkel, frykter hun.

– Det er veldig fint om eldre får bo hjemme lenger, samtidig ser vi at det stadig blir større press på hjemmesykepleien. De eldre trenger mer hjelp, og det blir tyngre brukere som krever to ansatte i forflytning. Veldig mange eldre vil at hjemmesykepleien også skal komme innom fordi de er ensomme, sier Kleppe

Det blir vanskelig når utfordringen med å få tak i nok ansatte, og rekruttere helsefagarbeidere og sykepleiere, vokser.

– Vi trenger å fokusere mer på det hjemmesykepleien må gjøre, og så må kanskje noen andre ta over den type oppgaver som hjemmesykepleien egentlig ikke skal bruke tid på, mener Kleppe.

– Da tenker jeg at frivillige, pårørende og andre aktører må mer inn på banen enn de har vært før, legger hun til.

Når svært mange pårørende allerede er i full jobb, innebærer dette gjerne at arbeidsplasser som har mulighet til det, bør gi sine ansatte mer rom til å pleie sine eldre foreldre, mener Kleppe.

– Men også dem som jobber i helsesektoren har syke pårørende eller pleietrengende foreldre, og hvis man da skal begynne å kutte i helsevesenet, som har lite nok folk fra før av, vil det bli enda færre folk å ta av, sier hun.

Det samme gjelder selvsagt for mange andre arbeidsplasser, understreker Kleppe:

– Da vil det føre til en ond sirkel med for få ansatte på jobb og dermed et høyere behov for bistand – samtidig som de pårørende ikke klarer å dekke inn alt behov når de selv er i full jobb, påpeker hun.

Ester Korsøen, spesialsykepleier og kollega ved Ostertunet, er enig:

– Spørsmålet blir: Hvor mye kan pårørende hjelpe? Men også: Hvor mye er pårørende villige til å hjelpe sine nærmeste?

Helsedirektoratet påpeker i sin rapport, Folkehelse i et livsløpsperspektiv, at det allerede i dag er mange pårørende som er tynget av omsorgsoppgaver. Det kan derfor være vanskelig å kreve mer fra denne gruppen, som også har egen helse å ivareta.

Innen 2030 vil det for første gang være flere eldre enn barn her i Norge, opplyser Helsedirektoratet. Aldersutviklingen vil påvirke ulike deler av landet forskjellig, og kan bli særlig krevende for små distriktskommuner.

Spredt bosetning i Norge kan føre til utfordringer med tilgjengelighet til omsorgstjenester i distriktene, noe Kleppe og kollegaene merker godt allerede.

Ostertunet Omsorgsbustad Pluss består av 28 omsorgsboliger med heldøgnsbemanning, som eldre kan leie av kommunen. De ansatte har i tillegg ansvaret for mange flere brukere i distriktet, som de må kjøre flere mil for å komme frem til.

– Vi dekker et stort distrikt og vi ser at det er utfordrende når vi får brukere som bor langt unna, men de eldre har krav på helsehjelp der de bor, presiserer Kleppe.

Dette vil imidlertid bli en enda større utfordring i fremtiden, og innovative løsninger må løftes frem.

– Med flere eldre vil vi få flere behov, samtidig som at samfunnet ikke vil klare å «serve» oss slik vi trenger. Da må vi ruste oss på andre vis, sier spesialsykepleier, Korsøen.

Velferdsteknologi, inkludert hjemløsninger og overvåking av helse, som telemedisin, er i stadig utvikling for å forbedre effektiviteten i hjemmetjenesten.

Digital pilledispenser er et eksempel på en slik velferdsteknologi, forteller Korsøen.

Den fungerer som en vanlig dosett, men i tillegg varsler den brukeren om å ta medisinen på gitte tider av døgnet, slik at hjemmesykepleien ikke behøver å komme innom for å gi medisin.

– Om den ikke blir tatt, mottar vi en SMS på vår vakttelefon, da må vi kontakte bruker og minne om det, forklarer sykepleieren.

Ifølge Helsedirektoratet er det mange eldre som mestrer den digitale hverdagen, blant annet når det gjelder helsehjelp. Utfordringen er at den raske digitale utviklingen gjør det vanskelig for mange eldre å henge med.

Et godt samarbeid med pårørende er derfor kjempeviktig også her, påpeker Korsøen, slik at de eldre kan få tettere oppfølging før og underveis når de skal lære å bruke et digitalisert hjelpemiddel.

Ifølge en forskningsrapport fra SINTEF er helse- og omsorgssektoren blant yrkesgruppene hvor flest ansatte oppgir at å ikke være tilstrekkelig antall ansatte på jobb til å utføre arbeidsoppgavene med den kvaliteten man ønsker. Det er dette aspektet ved jobben som oppleves mest belastende for de ansatte.

Å ha for liten tid til å imøtekomme behovene for samhandling, samspill med pasienter og pårørende, oppgis også som en stor belastningsfaktor.

– Vi har selvsagt forståelse for at ikke alle pårørende har mulighet til å hjelpe like ofte. Mange pårørende er også redde for å trå over en grense og gjøre vår jobb, forteller Kleppe.

Samtidig, gitt at det offentlige tilbudet blir mer avgrenset, er det nærliggende å tro at familier vil ta mer ansvar fremover, opplyser Mia Vabø, professor og forskningsleder ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA, OsloMet.

– Enten ved å kjøpe tjenester, ansette en sykepleier i hjemmet – som de gjør i mange land med en familiebasert eldreomsorg, eller strekke seg for å gi hjelp og støtte selv, sier Vabø.

– I tillegg ser vi allerede nå at myndighetene i alle de nordiske landene tar til orde for at kommunene må understøtte at pårørende gir mer hjelp, legger forskeren til.

Kommunene spiller nemlig en viktig rolle i å legge til rette for at også frivillighetsapparatet kan fylle ulike samfunnsroller, og blir viktige for å mobilisere og koordinere ressursene i et lokalsamfunn, påpeker Helsedirektoratet i sin rapport.

– Vi er helt avhengige av det. Da kan hjemmesykepleien ta seg av de oppgavene som innebærer helse og prosedyrer, mens pårørende og frivillige kan ta hånd om andre behov og utfordringer, slik som ensomhet, avslutter Kleppe.