Stedsuavheigig arbeid: kjærkommen frihet eller nytt klasseskille?

Har du en stilling uten fast geografisk arbeidssted, åpner det seg en helt ny verden av valgfrihet og fleksibilitet. Det betyr ikke bare at man kan bo et annet sted enn der jobben din er eller ha mulighet til hjemmekontor, men at man for eksempel kan kombinere arbeid og ferie i en såkalt workation. Mange yrker krever kun en laptop for å kunne utføre arbeidsoppgavene sine, og jobben kan gjøres på hytta, fra en tropisk øy, eller fra en liten perle langs norskekysten.  

 I idylliske omgivelser på Stokkøya i Åfjord kommune i Trøndelag, finner vi Bygdeboksen: Et kombinert nærings- og kulturhus hvor man også kan leie kontorplass og samarbeide i co-working-spaces. Bygdeboksen er en del av prosjektet Bygda 2.0: framtidas bygd. Ingrid Langklopp er partner og daglig leder i Bygda 2.0, og forteller at dersom bygdene skal fungere inn i fremtiden, er de avhengige av å tiltrekke seg kompetente mennesker. Det krever en attraktiv bygd på flere nivå. 

– Vi vil lage en bygd for framtida, og bygger en urban og attraktiv liten landsby med et fortettet bo- og arbeidsmiljø, og med fokus på arkitektur, møteplasser, mat, kunst og kultur. Nøkkelen ligger i å tiltrekke bra folk og lage gode møteplasser for disse folkene, forklarer Langklopp.  

Bygdeboksen er «hjertet» i Bygda 2.0, og inneholder kontorhotell, møterom, en storsal for konferanser, konserter og selskap, verkstedlokaler, et håndverksbakeri med utsalg og kafé.  

Langklopp har sett en solid økning i antall tilreisende som kommer til Stokkøya på ulike former for workation, og benytter seg av co-working-mulighetene i Bygdeboksen. Hun tror pandemien og måten den har påvirket arbeidslivet, gjør at vi kommer til å se permanente endringer i hvordan vi jobber fremover.  

– Veldig mange vil ikke tilbake til kontorlivet slik vi kjenner det. Arbeidstakere ønsker fortsatt fleksibiliteten hjemmekontoret, eller det hytte- og bortekontoret kan tilby, slår hun fast. 

 Hun tror felleskapene som co-working tilbyr vil være spesielt viktig for det sosiale aspektet, og forteller om folk med ulik bakgrunn, ulike jobber og ulike arbeidsoppgaver som har stor nytte av hverandre. Dette fellesskapet tiltrekker stadig flere. 

 – Vi har faktisk kommet i den situasjonen at vi har behov for mer plass. 

Stedsuavhengig arbeid gjør at man kan ha lengre opphold på steder som Stokkøya uten å måtte forplikte seg til å flytte dit permanent. I tillegg får man også muligheten til å faktisk flytte til et mindre sted, uten å være nødt til å finne jobb som har geografisk tilhørighet der man bor. Kan mer bruk av ulike typer hjemmekontor, bortekontor, og stedsuavhengig arbeid bidra til å gi mer liv i de mindre bostedene utenfor storbyene? 

Langklopp tror det er tilfellet. 

– For distriktene er co-workingsteder viktig for å tiltrekke tilflyttere og for å holde fritidsbeboere og besøkende lengre.  Dette kan være den avgjørende faktoren for at mange tar steget i å velge bygda som utgangspunkt for sitt liv, forklarer hun. 

Mer stedsuavhengig arbeid kan altså tilby en vinn-vinn-løsning for arbeidstakere og bygde-Norge. Workations og kontorfellesskap kan blåse liv i distriktene, og mange arbeidstakere opplever en helt ny og større frihet. Men hva med de som har jobber som ikke tilbyr denne muligheten?  

Å kunne jobbe stedsuavhengig og ha muligheten til å ta med seg arbeidet på for eksempel workation, er en stor frihet som antakelig virker forlokkende på mange. Kanskje kan det tydelige skillet mellom arbeid som har denne friheten, påvirke hvilke jobber som blir attraktive framover?  

Sykepleie er et svært viktig og samfunnskritisk yrke som naturlig nok trenger å være bundet til arbeidsplassen på grunn av blant annet nærhet til utstyr og pasienter. I Norge mangler vi allerede 7000 sykepleiere, og dette tallet kan stige til så mye som 28 000 innen 2035. Denne utviklingen kan bli et alvorlig problem for helsevesenet og samfunnet som helhet. Blir det økonomiske insentivet bare enda viktigere for å løse sykepleiermangelen framover? 

David Jordhus-Lier er professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Han ser en klar tendens til at mer stedsuavhengighet er fremtidens arbeidsliv.  

– Ny teknologi har gjort det mulig å frigjøre seg fra arbeidsplassen i en del yrker, og koronarestriksjoner har skutt fart på denne utviklingen, sier han. 

Likevel understreker han at mindre fysisk tilstedeværelse og mer arbeid gjennom Zoom- og Teams-møter egentlig bare gjør mer av det telefonen, mobiltelefonen og e-posten allerede har stelt i stand. Dette er altså bare en fortsettelse av en allerede eksisterende utvikling som har foregått over lang tid. Hvordan kommer dette til å påvirke og forme samfunnet vi lever i? 

Jordhus-Lier mener effektene på samfunnsnivå er vanskelige å spå.  

– Nå har vi opplevd en utflyttingsboom fra Oslo, men karrierene våre handler om mye mer enn hvorvidt vi har møtene på Teams. Det vi kan si er at kommunikasjonsteknologien er en forutsetning for å kunne utvikle et mer stedsuavhengig arbeidsliv, reflekterer han. 

Jordhus-Lier tviler på at yrker som sykepleie og andre omsorgsyrker kommer til å bli mindre populære. Han tror betingelser er langt viktigere enn fleksibiliteten for de aller fleste arbeidstakere.. 

– Omsorgsyrker tilbyr noe som hjemmekontortilværelsen ikke kan tilby, og sykepleiere trives ofte godt i jobben. Selv om sykepleiere og lærere ikke har samme mulighet til å jobbe hjemme som en forsker eller en grafisk designer, finnes det jobbmuligheter og gode arbeidsmiljø for disse yrkene spredt over hele landet, sier han. 

Jordhus-Lier tror heller ikke at skillet mellom stillinger som tilbyr frihet og fleksibilitet kommer til å fungere som et slags klasseskille. Derimot ser han heller på forskjellene i frihet som et uttrykk for allerede eksisterende klasseskiller i befolkningen.  

– De siste par årene har vi sett en normforskyvning. Både arbeidstagere og arbeidsgivere kan forvente større fleksibilitet hos den andre part med tanke på hvor arbeidet kan gjøres. I bransjer der arbeidstakerne har sterke forhandlingskort vil de ansatte komme godt ut av denne drakampen, men det gjelder selvfølgelig ikke alle.  

 Professoren trekker også fram hvor viktig det å være samlokalisert historisk har vært for å bygge arbeidsplasskulturer og medbestemmelse, og mener dette er noe vi bør ta alvorlig. 

– Dette er en utfordring alle som representerer arbeidstakerinteresser bør reflektere over, og forsøke å bygge nye former for solidaritet mellom mennesker som sjelden møtes fysisk, sier han. 

Kanskje er det nettopp de stedbundne kvalitetene ved disse yrkene som kommer til å fortsette å gjøre dem attraktive? Nærhet til andre mennesker der de befinner seg, og å kunne se resultatet av arbeidet umiddelbart er om mulig heller en mangelvare for mange, enn en ulempe.