Familieløgnen i utelivsbransjen

Seksuell trakassering fra gjester er et problem, men gjestene blir ikke alltid kastet ut, og får som regel komme tilbake helgen etter.

– Jeg ble fortalt at han la igjen for mange penger på huset, sier baransatt Johanna Astridsdatter Bøyum (27).

Youngstorget har lange tradisjoner for arbeiderkultur. Her har Det Norske Arbeiderparti og LO sine lokaler. Den røde rosen vaier i vinden når man tar seg en matbit fra en av de internasjonale matbodene på plassen. Utestedet Internasjonalen åpnet dørene i 2003. I følge nettsiden startet fem kamerater utestedet. I og med at lokalet lå i Folketeaterbygningen, en bygning med lange og stolte tradisjoner for arbeiderkultur, falt valget på en industriell østeuropeisk funkisstil.

De glemte arbeiderne
Historisk sus av arbeiderverdier til tross, virkeligheten viser seg å være en ganske annen i dag. For de som ser ut til å ha blitt glemt, er nettopp arbeiderne, de baransatte. Dette er en gruppe arbeidstakere som allerede er blant de dårligst betalte i landet. Faste kontrakter er så å si fraværende og forholdene de ansatte jobber under, med ubeleilige arbeidstider og skiftarbeid, snakkes det lite, eller ingenting, om. Likevel er dette en problemstilling som tilsynelatende verken fagforeningene, politikere eller folk flest er spesielt opptatt av.

Å få de ansatte til å fagorganisere seg for å bedre arbeidsvilkårene, ble ingen lett oppgave for tidligere baransatt, verneombud og tillitsvalgt Johanna Astridsdatter Bøyum (27). Selv om utestedet i dag har fått en tariffavtale, har veien dit vært lang. Etter at ledelsen hadde fått nyss om at de ansatte hadde hatt et møte med fagorganisering på sakslisten, ble hun kalt inn på teppet.

– Ledelsen kalte meg inn til et møte, og da møtet startet ble jeg irettesatt, sier Bøyum.

– På hvilken måte?

– De truet med at bedriften ville gå konkurs og at vi ville miste personalpris på drikkevarer blant annet, dersom organisering ble en realitet, sier Bøyum.

Bøyum, som har lang fartstid i bransjen og har jobbet som baransatt flere steder i Oslo, forteller at det er vanlig at eiere og ledelse aktivt motarbeider at de ansatte skal organisere seg. Episoden er ikke unik, men heller symptomatisk for bransjen. Tidligere baransatt Kjetil Tangen (38) forteller om et nærmest identisk scenario:

– Ved en av barene jeg jobbet på ble vi truet av en av eierne med at tipsen ville bli inndratt, goder fjernet og at det ville bli et helvete om vi så mye som tenkte på å organisere oss, sier Tangen.

I tillegg til trusler blir de ansatte fortalt av eierne at de selv ikke tar ut lønn, og at alle kredittkort og lån er makset.

– Det oppleves provoserende at de ansatte blir fortalt dette, som en form for «guilting» og manipulasjon for å oppføre seg pent, sier Bøyum.

– Det er veldig beklagelig å høre at en ansatt opplevde prosessen slik. Det var aldri intensjonen å true med noe som helst, og det er synd at en åpen dialog om en vanskelig situasjon tolkes slik. På tidspunktet var vi på randen av konkurs, helt uavhengig av organisering, etter flere år med et byggeprosjekt som nærmeste nabo og tilhørende støy, lukt og støv. Det var en tilstand som jeg som leder valgte å være ærlig om, da det var en del endringer som måtte gjennomføres, blant annet med bemanning, for å sikre forsvarlig drift. Når det kommer til personalpris så er det helt riktig og naturlig at frynsegoder må revurderes når en lønnsøkning står på trappene. Vi valgte allikevel å beholde frynsegodet, sier daglig leder på Internasjonalen, Lena Ask, om forholdene.

Når Johanna Bøyum jobbet på Internasjonalen ba hun som tillitsvalgt spesifikt om innsyn i regnskapet til bedriften, noe de ansatte har krav på etter Arbeidsmiljøloven. Hun fikk da først et generelt regnskap og måtte be om det fulle regnskapet på nytt.

Bøyum synes heller ikke det fulle regnskapet var lett å forstå. Hun sendte det videre til fagforeningen, som sendte det videre til et eksternt firma. Det kom aldri noe svar tilbake. Ifølge kontrakten skal alle ansatte få en prosentdel av overskuddet. Det skjedde aldri.

– Hvorfor tror du eierne og ledelsen er så kritisk til fagforeningen? Er det på grunn av penger?

– Det er et økonomisk spørsmål så klart, men jeg vet om folk som har startet bar og som driver det på en helt annen måte, og hvor de ansatte blir respektert og får en «decent» lønn og en bonus på slutten av året. Jeg tror også at ledelsen er kritiske til å skrive under på en tariffavtale hvor bar og uteliv ikke er nevnt med et eneste ord, sier Bøyum.

Bøyum sikter til tariffavtalen som noen utesteder har forhandlet seg frem til, som er basert på tariffen for hotell- og restaurantnæringen. Avtalen er utarbeidet av Fellesforbundet og ble godkjent i 2018.

– Selv om det er et skritt i riktig retning, er avtalen upresis i forhold til arbeidssituasjonen for bar- og utelivsbransjen, sier Johanna.

– Vil det ikke være et mål å forhandle seg frem til en egen avtale for bar- og uteliv?

– Absolutt! Det ideelle er egen tariffavtale. For eksempel høyere grunnlønn og droppe kveld- og helgetillegg fordi det egentlig ikke gir noen mening i vårt arbeid, da det å jobbe helg og natt er standarden, ikke avviket, sier Bøyum.

– Er det noe gehør for situasjonen deres hos fagforeningen?

Johanna drar på det. Hun er medlem av Fellesforbundet, men forklarer at det er vanskelig å dra i gang pizzamøter og lignende på arbeidsplassen, når man allerede er sliten og i tillegg føler seg motarbeidet av ledelsen.

– Tillitsvalgte ender heller opp med å slutte på grunn av stress, slik jeg også gjorde, sier Bøyum.

Hun forteller videre om en bransje med stort gjennomtrekk, der alle er sin egen bedrift uten talerør. Det er lett å miste oversikten og det er vanskelig å starte noe.

Resonnementet bekreftes av Kjetil Larsen, sekretær i Fellesforbundet.

– Det er en bransje med høy turnover og hvor folk ofte har kort perspektiv på jobben sin. Vi pleier å si litt på spøk at det er en bransje der de som eier og driver har mer peil på kaffe og kultur enn rettigheter og tariff, sier Larsen.

At det er vanlig av ledelsen å komme med trusler mot de ansatte som ønsker å organisere seg, er Larsen også klar over.

– Ja, da er standardsvarene at bedriften må legges ned og personalpris på drikkevarer går bort, blant annet. Ja, så mister du noen som er litt for glad i alkohol, eller de blir skremt og trekker seg, sier Larsen.

Larsen mener noen på arbeidsplassen bør være sterke og ta ansvar.

– Vi har i lengre tid hatt en prosess om tariff for utelivet gående, men det blir vanskelig når det er så små enheter og folk slutter etter seks måneder, men vi har også eksempler på at folk får det til for eksempel på flere av serveringsstedene rundt Youngstorget i Oslo, sier Larsen.

– Når vi jobber ubeleilige arbeidstider, nattskift og helgevakter, er det vanskelig å dra på kurs som avholdes av fagforeningen, forklarer Bøyum.

– Gjør fagforeningen nok for de baransatte?

– Ja, det mener jeg at vi gjør. Vi holder kurs for våre tillitsvalgte også i hverdager, ikke bare helg. Som tillitsvalgt har du rett til å delta på dette. Det er det samme som for andre bransjer, sier Merethe Solberg, avdelingsleder for Fellesforbundets avdeling 10 (hotell, restaurant, catering, kantiner og uteliv).

– Hvorfor finner så mange seg i disse forholdene?

Bøyum forteller at folk slutter på grunn av dårlige vilkår og fort blir erstattet med andre. I tillegg peker hun på at mange ikke er klar over hvilke rettigheter de faktisk har som arbeidstakere, og mange er redde for å si fra.

– Man er kanskje redd for å miste jobben, vet ikke helt hvordan man skal varsle eller til hvem, understreker Bøyum.

Når man legger til at de færreste har faste kontrakter og gjerne jobber flere steder for å få det til å gå rundt, sier det seg selv at massemobilisering blir vanskelig.

Problemstillingen har tilspisset seg under koronapandemien. Bransjen ble stoppet over natten, og det fikk økonomiske konsekvenser for både eiere og ansatte. Når regjeringen satte i gang bransjen igjen med ekstra tiltak og smittevernsregler, førte det til uvante arbeidsoppgaver og merarbeid for de ansatte. Oppfordringen om felles dugnad fra politikere og lokalsamfunn, faller tyngst på arbeiderne.

– Vi har vært i dialog med våre tillitsvalgte. Vi er i en situasjon hvor alle er under press. Det er viktig å holde folk i arbeid. Krav om bordservering kan også legge til rette for at flere kan bli sysselsatt. Hvis ikke retningslinjene blir fulgt, må barene holde stengt, påpeker avdelingsleder i avdeling 10 i Fellesforbundet, Merethe Solberg.

Baransatte er ikke bare en sårbar gruppe når det kommer til lønn og arbeidsvilkår. Når arbeidsforhold er rotete og uoversiktlige, kan veien til andre etiske overtramp bli kortere. Lett tilgjengelig alkohol, øker risikoen. Innpåslitne gjester som går over streken er ikke uvanlig, men seksuell trakassering forekommer også internt i bransjen. En tidligere kollega av Bøyum, som ønsker å være anonym, forteller om hvordan hun ble utsatt for voldtekt av en kollega.

– Jeg var i møte tre ganger med barsjef, daglig leder og to av eierne, forteller den anonyme personen.

Eierne ber personen ikke kalle dette for en voldtekt fordi de begge var beruset. Overgrepet skjedde ikke på arbeidsplassen og utenfor arbeidstiden. Bedriften ville dermed ikke blande seg inn i det som hadde skjedd.

Den anonyme kilden ber lederne om å ikke bli satt opp på samme skift som overgriperen, og det imøtegås.

– Jeg mistet mange timer på grunn av det, da han hadde fulltidsstilling og jeg nullprosent, sier personen.

Bedriften skaffet den anonyme personen en ny jobb, og som de så på som en tjeneste. Overgriperen fortsatte i samme stilling som om ingenting var hendt.

Familieløgnen
– Jeg kaller det å jobbe i utelivsbransjen en familieløgn. Det forventes at man stiller opp til felles dugnad, som regel ubetalt og at man kjemper i felleskap for bedriften. At man er sammen om det, er mantraet. Eierne sitter ofte og drikker i baren mens de kommenterer rett og galt til de som er på jobb, man ser hverandre hele tiden, sier Bøyum.

Bøyum forteller at samholdet mellom de ansatte er tett. Det er vanlig med nachspiel etter fredagsvakten og da snakker de ansatte om opplevelsene de har hatt med gjester og eiere på et emosjonelt nivå.

– Når vi går hjem på morgenkvisten, er du liksom ferdig med det, man glemmer det. Og så begynner det på’n igjen, sier Bøyum.