fbpx
En landsby i sør-italia

Calabria er den minst digitaliserte regionen i Italia, men koronapandemien har satt lynfart i en utvikling som mange motsatte seg.

En landsby i sør-italia

Når du kjører inn i Cosenza er det lett å føle at tiden stanser litt opp. Vår tidsregning slutter på motorveien, og så snart du kjører ut avkjørselen mot byen, er du hundre år tilbake i tiden, minst.

En slitt garasje

For mens de fleste italienske byer har pusset opp sine historiske sentrumskjerner, står gamlebyen i Cosenza og forfaller for alles åsyn.

En blomstertrapp

Sandra Savaglio er regionalrådgiver for undervisning, universiteter, forskning og innovasjon i Calabria-regionen.

En blomstertrapp

- Vi er glade for å ta imot utenlandske journalister her, i denne regionen som italienerne selv stort sett har glemt, sier Sandra Savaglio.

Digitaliseringens mange ansikter: Del 4

Digitalisering uten datamaskin?

Hun har et poeng, for til og med når man sammenligner med andre regioner i sør-Italia, henger Calabria litt etter. Regionen har, som resten av Italia, utrolig mye å by på, fra fjellvandringer til krystallklart hav og kultur og gastronomiske tradisjoner i overflod, likevel er det få turister som finner veien til Calabria med mindre de har røtter der.

Utvandrere er det nemlig mange av. De karrige forholdene har gjort Calabria til en av de italienske regionene med høyest utvandring i forhold til folketallet, ikke bare under den store utvandringsbølgen på slutten av 1800 og begynnelsen av 1900-tallet, men også i våre dager.

De gjenværende innbyggerne bor i de viktigste urbane sentrene, Reggio Calabria, Catanzaro og Cosenza, resten er spredt rundt i landsbyer i ruggede fjell og langs den vakre, men tidvis utilgjengelige kyststripen.

Vanskelig topografi – og vanskelig økonomi

Topografien er én av grunnen til at Calabria er den regionen i Italia med dårligst internettilgang. Ifølge en svært veldokumentert undersøkelse gjennomført av Openpolis, et italiensk forskningsinstitutt, har 32,7 % av calabresiske familier ikke tilgang til internett hjemme. På skolene er ikke situasjonen spesielt mye bedre. Det finnes kun åtte datamaskiner eller tablet-er per 100 elever. I regionhovedstaden Catanzaro, går hele 33,2 % av barna på skoler uten en eneste datamaskin.

Men fjell og daler er ikke den eneste hindringen for en god tilkobling, økonomi er en annen avgjørende faktor. Nesten 10 % av calabresiske familier som ikke har tilgang til internett oppgir tilkoblingskostnaden som hovedårsak. Samme prosentandel sier at prisen på et instrument som man kan koble seg til med, er årsaken til at de ikke har internett hjemme.

Disse tallene er med på å forklare hvorfor Italia, EU’s fjerde største økonomi, i 2020 havnet på fjerde siste plass på «Digital Economy and Society Index». DESI, er en indeks som publiseres årlig og som er ment å måle de europeiske landenes utvikling mot en digital økonomi og et digitalt samfunn. Kun Hellas, Romania og Bulgaria scorer dårligere på rankingen.

I den europeiske gjenoppbyggingsplanen etter pandemien, den såkalte «Recovery Plan» er «rettferdig digital transisjon» et av hovedmomentene. Det kan virke vanskelig på steder der ikke alle har tilgang på en datamaskin. – Men hvilken effekt har egentlig pandemien hatt på utsiktene for et slikt «rettferdig» digitalt skifte i en region som Calabria?

Et klasserom med bord og stoler

I regionhovedstaden Catanzaro, går hele 33,2 % av barna på skoler uten en eneste datamaskin. Foto: Eva Kristin U. Pedersen

Skuddsikker vest?

– At sør-Italia henger etter, er et bilde av regionen som passer både dem som har dratt sin vei, som kan slå seg på brystet og si «jeg fattet det riktige valget», og de som er igjen. De bruker fattigdommen som et påskudd til å be om økonomiske tilskudd, sier Sandra Savaglio, på en upolitisk og veldig direkte måte over en kaffe i Cosenza sentrum.

Den moderne delen av byen gir et helt annet inntrykk av byen enn det forfalne gamle delen av sentrum.

– Cosenza kom nylig inn på en måling over de beste byene i Italia å bo i under kategorien «kulturtilbud», forteller Savaglio stolt.

Byer i sør-Italia kommer svært sjeldent inn på slike lister.

I Italia er det nemlig nesten utenkelig at en by i sør kan ha god livskvalitet. Været er nok bra, maten er god og havet er uendelig vakkert, men kvaliteten på offentlig tjenester er kjent for å være svært dårlig. I tillegg sliter hele regionen, ikke bare Calabria, med et voldelig og kriminelt rykte.

– Folk fra nord vet ikke helt hva de kan vente seg når de kommer hit ned, sier Savaglio.

– Noen ganger virker det som de tror de må gå rundt med skuddsikker vest, smiler hun. Vi sitter på en kafé i en hyggelig og dekorert gågate, kjent for et utendørsmuseum med skulpturer av verdenskjente kunstnere som Dalí og De Chirico. Stedet virker med andre ord alt annet enn farlig.

En statue i Italia

Skulpturparken i Cosenza inkluderer verk av kjente kunstnere. Her en Modigliano-skulptur. Foto: Eva Kristin U. Pedersen

Men noe sant er det jo i alle ryktene. Sør-Italia er fattig, mye fattigere enn resten av Italia, det er høyere arbeidsledighet og det er her at de ulike mafiaene (den calabresiske versjonen kalles «N’drangheta») har sitt kulturelle og historiske fotfeste.

Pandemien har på mange måter forverret alt dette. Nedstengningen gikk hardest utover dem som hadde det vanskeligst fra før, og fattigdommen har økt markant. Svart arbeid er utbredt i hele sør-Italia, og mange stod helt på bar bakke da nedstengningen var et faktum. Behovet for hjelp førte blant annet til en økning i rekrutteringen til mafiaen, noe blant annet en rapport fra Direzione Investigativa Antimafia, en spesialavdeling for bekjempelse av mafiaen og annen organisert kriminalitet i det italienske politiet, har dokumentert.

Men hvordan har det egentlig gått med digitaliseringen?

Astrofysikeren som ble politiker

Det vet nettopp Sandra Savaglio mye om. Som regionalrådgiver («assessora regionale») har hun de siste to årene vært ansvarlig for den calabresiske skolen. Det var ingen lett oppgave, for da skolene stengte og hjemmeundervisningen tok over, hadde Sandra og kollegene et problem: De måtte sikre at alle barn og unge i Calabria som ikke lenger kunne møte opp på skolen, likevel hadde et undervisningstilbud.

Den digitaliseringsprosessen som inntil da knapt hadde kommet i gang, ble med ett helt fundamental.

Det er derfor kanskje ikke rart hun virker litt sliten. Nå er det er bare noen måneder til mandatet hennes går ut, og hun har ingen tanker om å søke gjenvalg. Savaglio er nemlig ingen yrkespolitiker. Den rødhårede og omtenksomme damen er astrofysiker, med arbeidserfaring fra prestisjetunge institutt både i Europa og i USA.

Savaglio ble bedt av forhenværende regionspresident, Jole Santelli, om å vende hjem til Calabria å ta på seg vervet som regionsrådgiver for utdanning og forskning. Santelli døde etter langvarig sykdom i fjor, og med henne forsvinner også de friske politiske kreftene hun brakte med seg fra regionens institusjoner.

Portrettbilde

Sandra Savaglio og hennes kollegaer måtte sikre at alle barn og unge i Calabria som ikke lenger kunne møte opp på skolen, likevel hadde et undervisningstilbud. Foto: Eva Kristin U. Pedersen

Et varig fundament

– Vi forsøker nå å gjøre så mye vi bare kan for å lage et fundament som vil vare for fremtiden, understreker Savaglio.

Hun og kollegene har også fått gjort svært mye. Hele 5,3 millioner euro ble brukt til hasteinngrep, som internett-nøkler for å gi tilgang til mobile nettverk, og til å kjøpe tablet-er og PC-er til alle som trengte det. Calabria måtte digitaliseres, og det raskt.

Pandemien satt også en i alle fall foreløpig stopp for en prosess som gjennomføres hvert år i Italia, og som vi også i Norge er godt kjent med, skolesammenslåing. På grunn av nedgangen i folketallet, har mange små skoler blitt stengt de siste årene, og de elevene som gikk der er tvunget til å reise til skoler på større steder.

Koronaviruset snudde opp ned på behovene, og det ble i stedet satset på å utstyre og tilkoble de minste skolene slik at elevene kunne få undervisning der. Savaglio sier at hun tror pandemien har fått mange til å se verdien av å opprettholde skoler også på svært små steder.

– I slike små landsbyer, er skolen et viktig sosialt holdepunkt for hele lokalsamfunnet, og det har vært viktig å holde liv i dem også under pandemien.

– Vi forsøker nå å gjøre så mye vi bare kan for å lage et fundament som vil vare for fremtiden.

Inngrodd motstand mot endring

Økonomi og internettilgang var imidlertid ikke de eneste hindringene for en vellykket, internett-basert undervisning. Like problematisk var det kanskje at mange lærere motsatte seg endringen, til tross for den prekære situasjonen.

I begynnelsen fantes det ingen klare retningslinjer for fjernundervisning via internett, DAD som det kalles på italiensk, en forkortelse for «didattica a distanza». Mangelen på et tydelig regelverk var en av grunnen til at mange ansatte i skolen ikke ønsket å ta i bruk slike undervisningsmetoder.

Det kan høres merkelig ut, men en av grunnene til at administrasjonen i det sørlige Italia er så sen og tungrodd, er nemlig at mange er redd for å ikke følge vedtatte regler. Det er det flere grunner til. Én av dem kan være frykt for å miste jobben. Faste ansettelser i det offentlige er gull verdt i en region med svært høy arbeidsledighet.

I alvorlige tilfeller, dersom man gjør noe litt utenom det ordinære og noe av en eller annen grunn skulle gå galt, henger det også et rettssaksspøkelse over det hele som i Italia er mer alvorlig enn andre steder. Ikke bare på grunn av tiden mange rettssaker tar, men også fordi man i verste tilfelle kan anklages for «forbrytelse i mafia-forbindelse», («delinquere associazione mafiosa»), og det er det, av gode grunner, svært strenge straffer for.

Dette siste, forklarte Sandra Savaglio meg, er én av grunnene til at statlige og europeiske pengeoverføringer til Calabria og andre regioner i sør-Italia, ofte ikke blir brukt, men sendes tilbake.

Alt dette kommer i tillegg til en relativt klientelistisk kultur, som fortsatt legger bånd og føringer på mange i det offentlige, og gjør at hensynet til fellesskapet ikke alltid settes i første rekke.

Nå er det vanskelig å tenke seg at noen skal bli anklaget for mafiatilknyttede forbrytelser fordi man underviser elevene sine via internett. Den skeptiske holdningen til alt som er nytt, gjorde imidlertid den digitale U-svingen som pandemien krevde veldig vanskelig å gjennomføre. Likevel ble det gjort. Fordi situasjonen var så prekær, hadde til og med lærere på randen av pensjonsalderen intet valg.

– Viruset vekket til live en skole som har vært i dvale siden etterkrigstiden. Eldre lærere som hele sitt liv har gått inn i et klasserom, åpnet en bok og lest høyt for elevene, måtte endre vanene sine, forteller Savaglio.

Elever kan bruke mobiltelefoner, men ikke nødvendigvis datamaskiner

– Vi hadde ikke alt utstyret som skulle til, men vi var tvunget til å finne løsninger. Rosanna Galluccio er viserektor ved en av Cosenzas største skoler, Telesio. Her går det elever fra første klasse og opp i gymnasalder, fordelt på hele 52 klasser.

Portrettbilde av Sandra

Rosanna Galluccio er viserektor ved en av Cosenzas største skoler, Telesio. Foto: Eva Kristin U. Pedersen

Hvor vellykket de mange omstillingene som koronapandemien drev frem var, avhenger i stor grad av den enkelte skole, og av evnene og viljen blant de ansatte til å finne løsninger og få ting til å virke.

– For oss var det en stor arbeidsbyrde, spesielt i begynnelsen. Vi måtte improvisere mye, internettilkoblingen var ikke alltid god nok og som institusjon hadde vi ikke alltid den kompetansen som skulle til, forklarer Gallucci, med henvisning til IT-kompetanse.

Viserektoren pekte også på et annet problem som ikke er tatt opp like ofte.

– Barna våre er kyndige med mobiletelefon, sier hun, men mange av dem visste ikke hvordan de skulle bruke en datamaskin. Det gjorde nettundervisning vanskelig.

Viserektoren forteller at det i begynnelsen av pandemien var et problem at mange familier med flere barn, ofte bare hadde én datamaskin på deling.

Én av grunnene til at Telesio klarte seg gjennom pandemien, er kanskje også at både lærere og elever bryr seg om skolen, som har svært lange røtter i lokalsamfunnet.

– Dette er en heldagsskole, med undervisning og aktiviteter morgen og kveld. Elevene her er veldig knyttet til skolen, forteller Galluccio, når hun viser meg rundt.

– Elevene kaller skolen «Casa Telesio» («Telesio-hjemmet»), det gjør mange av oss lærere også, smiler hun.

Gallucci understreker at ingen elever droppet ut av skolen under Covid. Nå forbereder Telesio-elevene eksamen, og Galluccio håper at de kan vende tilbake til skolen når sommeren er over.

– Vi savner elevene, men mest av alt savner de nok hverandre, sier hun, og henviser til den tunge psykologiske byrden det har vært for barn og unge, ikke bare i Italia, men over hele verden, å ikke kunne møte jevnaldrende.

Et leserom på en skole i Italia

Leserom for de minste i biblioteket ved Telesio-skolen. Foto: Eva Kristin U. Pedersen

Endringer som ellers ville tatt flere tiår

Når ferien er over, er det likevel en helt annen skole de calabresiske elevene kommer tilbake til. Covid har snudd opp ned på en region som i mange tiår har hatt det vanskelig. Sandra Savaglio sier det klart og tydelig før vi skilles:

– Covid har minsket de digitale forskjellene. På få måneder fikk vi gjennomført endringer som det ellers ville tatt flere tiår å få til.