Dette er utflytterne fra Norge

Nicolai Strøm-Olsen er selvstendig næringsdrivende og bor i Tyskland. Han forklarer at han allerede som liten ønsket å flytte bort fra Norge.

– Jeg likte meg ikke i Norge. Det føltes som om alle marsjerte i takt hele tiden, sier han.

Så snart studietiden kom, grep han sjansen. Etter å ha bodd i Tyskland og Italia, flyttet Strøm-Olsen likevel tilbake til Oslo for en tid. Han ble positivt overrasket over hvordan det var å bo i Norge igjen.

– Dette var fra 2009 og utover. På den tiden virket det som om ting hadde endret seg, i alle fall i Oslo. Kulturscenen var i sterk ekspansjon og det var en veldig interessant periode i byen.

At ikke alt var annerledes, innså han imidlertid da han begynte å planlegge familie. Ikke minst så han hvordan venner som allerede hadde barn, levde sine liv.

– Jeg innså at enhetskulturen ikke var blitt borte. Jeg ønsket overhode ikke at mine barn skulle vokse opp i Norge, forklarer Strøm-Olsen, som bestemte seg for å flytte ut igjen, og denne gangen for godt.

Valget falt på Tyskland, der han nå driver en privat virksomhet. Han har ingen planer om å vende tilbake til Norge. Delvis skyldes det økonomiske årsaker – det er vanskelig å drive en europeisk virksomhet fra Norge, og skattenivået er betydelig høyere enn i Tyskland.

Men også kulturelt sett frister Norge lite.

– Det er som om verden snevrer seg inn når man bor i Norge, sier Strøm-Olsen.

For Tor Bernhard Slaathaug oppleves det norske systemet radikalt motsatt. Slaathaug bodde i Latvia i syv år i forbindelse med jobb, men han sier at han alltid hadde en plan om å vende tilbake til Norge.

– For meg er trygghet veldig viktig, og den sosiale og økonomiske sikkerheten vi har i Norge, er vanskelig å matche, sier Slaathaug.

Han forteller at han vurderte å bli i Latvia, men at store lønnsforskjeller mellom Latvia og Norge bidro til at han til slutt flyttet tilbake.

– Kanskje jeg flytter ut igjen som pensjonist, men først må jeg og min kone opparbeide oss pensjonsrettigheter, forklarer Slaathaug.

Tor Bernhard Slaathaug og Nicolai Strøm-Olsen har begge bidratt med sine historier til forskningsprosjektet EXIT Norway – et prosjekt som har som formål å forstå hvem utflytterne er, hvorfor de flytter og hvilke konsekvenser utflyttingen har for det norske samfunnet.

– Migrasjonsteorien har mange forklaringer på at mennesker flytter til et land som Norge, der levestandarden er høy og det finnes et utbredt sosialt sikkerhetsnett. Det finnes færre forklaringer på hvorfor noen flytter ut, sier Marianne Tønnessen, prosjektleder for EXIT NORWAY.

Sammen med kollega Tone Maia Liodden har Tønnessen kartlagt utflytterne og snakket med noen av dem om årsaken til at de flyttet. Rundt 70 prosent av utflytterne er mennesker som ikke er født i Norge, resten er innfødte nordmenn.

Mange av dem Liodden har snakket med, er høyt utdannede innvandrere som enten vurderer å forlate Norge, eller allerede har flyttet. Årsakene er ofte sammensatte – det er sjelden én enkelt grunn til at folk drar – men for noen er regelverket knyttet til innvandring og integrering én av grunnene.

– Noen av dem jeg har snakket med, er frustrerte over møtet med et rigid regelverk som for eksempel ikke tar hensyn til at innvandrere har familieforpliktelser andre steder enn i Norge, sier Liodden.

Hun forklarer også at en del opplever at de får lite anerkjennelse i Norge. De anser seg for å være en ressurs for Norge, men får ofte følelsen av at innvandrere blir sett på som en potensiell byrde, og at det forventes at innvandrere skal være takknemlige for å få bo i Norge.

En annen utfordring flere tar opp i intervjuer, handler om det sosiale livet i Norge.

– Mange av de vi har snakket med sier at det er vanskelig å få venner i Norge. De opplever at det finnes en slags «usynlig mur» rundt nordmenn som er vanskelig å bryte gjennom, forklarer Liodden.

En sterk kjernefamiliestruktur og lite sosial fleksibilitet bidrar også til at noen innvandrere ikke liker seg i Norge.

– Selv om flere synes likhetsidealet i Norge er positivt, kan det samtidig medføre stor grad av konformitet. De opplever at det finnes et smalt rom for hvordan man skal leve livet sitt, og for noen oppleves det ekskluderende, sier Liodden, som legger til at det også gjelder barneoppdragelse.

– Noen av dem synes normene for barneoppdragelse har gått for langt i retning av at barna skal ha medbestemmelse – de opplever at foreldrenes autoritet undergraves, sier hun.

Velferdsstaten er et annet tema som ofte har kommet opp i samtalene med utflyttere. Mens det norske velferdssystemet er en lettelse for mange innvandrere, er det også flere som ser negative sider ved velferdsstaten.

– Noen av dem jeg har snakket med peker på at velferdsstaten medfører svært høyt skattenivå, og at norske reallønninger derfor ikke er spesielt tiltrekkende. Samtidig kritiserer enkelte norsk helsetjeneste, som ikke oppleves like god som private tilbud mange andre steder, forklarer Liodden, og peker på at mange for eksempel reagerer på at det er vanskelig å få tilgang til legespesialister.

– Fastlegen oppleves som en portvokter som det er vanskelig å komme forbi, sier hun, og legger likevel til at de fleste sier at norske velferdstilbudet føles trygt dersom man skulle bli alvorlig syk.

Hvilke konsekvenser utflyttingen har for det norske samfunnet, vet forskerne enda relativt lite om.

– Vi så litt på om utflyttingen hadde noen effekt på aldringen av befolkningen, men den effekten har vist seg å være minimal, forklarer Tønnessen, som er demograf.

Et av de andre forholdene som forskerne er i ferd med å se på, er om Norge mister viktig kompetanse på grunn av utflyttingen.

– Det er vi enda i ferd med å kartlegge, sier Tønnessen.