Skal vi synkronisere hjernene våre?

Martina Ardizzi er ekspert på nevrovitenskap og forsker på hjerneaktivitet og språk, i særdeleshet hva som skjer i hjernen vår når vi kommuniserer med andre på et annet språk enn vårt eget. For mens kunnskapen om hva som skjer når vi kommuniserer på morsmålet er ganske god, har kommunikasjon på fremmedspråk hittil vært et ganske uutforsket felt i nevrologien.

– Mennesket er den eneste arten med et så artikulert språk og ikke minst med kapasitet til å lære fremmedspråk. Det jeg studerer er hva som skjer i hjernen når vi oversetter, altså manipulerer konsepter. Dette er forskjellig fra å studere tospråklighet, forklarer Ardizzi.

Hun legger til at økt kunnskap på dette feltet er spesielt viktig i våre dager, der det å kunne gjøre seg forstått på andre språk er blitt alfa og omega både i dagliglivet og på jobb.

Ardizzi forklarer at nøkkelen til kommunikasjon fra et nevrovitenskaplig perspektiv, er de såkalte «speilmekanismene». Det er mekanismer som fremprovoserer ulike reaksjoner på for eksempel ord som «eple» og «tomat», men også «skummel», «glad» og så videre.

Viktig her er imidlertid at kroppen er utgangspunktet for all kommunikasjon.

– Vi kan ikke skille verbal kommunikasjon fra kroppslige opplevelser, understreker Ardizzi, og forklarer at det er fordi forståelse avhenger at et hjerne- og kroppssystem som integrerer signaler utenfra med subjektive erfaringer. I dette systemet er ordene vi bruker et slags utvekslingsmiddel. Ordene er broen mellom konseptet og den biologiske reaksjonen.

– Ord gir oss semantisk tilgang til konsepter. Hvis det ikke finnes et ord for et konsept, er det også vanskelig å forstå det, sier Ardizzi.

Forskeren viser til en folkegruppe i Sierra Leone som hun studerte i forbindelse med sin egen doktorgrad. Denne gruppen hadde ingen ord for «skremt» og forbandt ingen følelser med konseptet. Det var derfor umulig for dem å mime et skremt ansiktsuttrykk, det var en følelse de ikke kunne konseptualisere og derfor heller ikke skille fra andre, lignende følelser.

– Den delen av hjernen som vi bruker til å verbalisere konsepter, er den samme som sjimpansene bruker til å bevege hendene. Det er derfor vi ofte gestikulerer når vi snakker, forklarer Ardizzi

De nevronene som er involvert i disse handlingene er kodifisert i hjernen i henhold til gitte formål. Det vil si at en sjimpanse som spiser ikke bare aktiverer nevroner for å løfte albuen, bevege hånden og så spise, men også de nevronene som kodifiserer formålet «å spise».

– For menneskets del vil dette si at all vår kommunikasjon – den verbale og den kroppslige – er ment å bringe frem et felles budskap, understreker hun.

Oppfattelsen av kropp og hjerne som to integrerte enheter som begge har betydning for vår forståelse av konsepter, er annerledes enn tidligere paradigmer innen nevrovitenskapen, som vurderte hjernen som en abstrakt og selvstendig enhet. Denne nye forståelsen av hvor essensiell integrasjonen mellom kropp og hjerne er i kommunikasjon, er faktisk spesielt viktig i flerspråklige situasjoner, skal vi tro Ardizzi.

– Når vi snakker sammen på morsmålet vårt har vi en helt grunnleggende fellesforståelse av ord. Denne sterke fellesforståelsen gjør at kroppen vår faktisk kan reagere på sansen og smaken av «eple», før vi fullfører den leksikalske forståelsen av ordet. Dette sterke, semantiske grunnlaget for ord og konsepter gjør at den sosiale delen av kommunikasjonen vår blir mindre viktig enn det den er når vi kommuniserer på fremmedspråk. Når vi derimot snakker på andre språk enn vårt eget, har vi ikke lenger denne sterke fellesforståelsen. For å gjøre oss forstått – og for å forstå andre – blir de sosiale evnene våre derfor mye viktigere, til og med viktigere, enn ordforrådet, sier forskeren.

Det å bli forstått eller ikke har i sin tur betydning for hvordan vi føler oss. Når vi føler oss forstått, aktiveres deler av hjernen som er relatert til positive sosiale opplevelser. Når vi derimot ikke føler oss forstått, aktiveres deler av hjernen relatert til smertefulle opplevelser.

– Det gjør faktisk vondt å ikke bli forstått, understreker Ardizzi.

Forskningen Ardizzi driver med er godt hjulpet av ny teknologi som gjør det mulig å se hvorvidt to ulike hjerner synkroniseres når vi er involvert i gjensidig kommunikasjon – som kan være samtaler, men også å se på samme film eller lese samme bok. Eksperimenter viser blant annet at hjernene våre synkroniserer når vi for eksempel leser samme roman, men oversatt til ulike språk.

Nettopp denne synkroniseringen er nøkkelen til hvor godt vi klarer å gjøre oss forstått – og å forstå – andre.

– Jo mer vi synkroniserer, jo mer empati har vi med den vi kommuniserer med. Synkronisering mellom hjerner blir på den måten en slags psykologisk markør for god kommunikasjon, forklarer Ardizzi.

Hun sier at når vi snakker, begynner deler av hjernene våre som har med sosial interaksjon å gjøre å synkronisere. Jo mer de synkroniserer, jo mer føler vi oss forstått.

– Det er som om de sosiale og leksikale evnene våre danser tango, smiler forskeren.

– Å forstå og å bli forstått avhenger av min sosiale kompetanse, av min evne til å komme på bølgelengde med deg som person, mer enn deg som taler. I flerspråklige sammenhenger er det langt viktigere enn korrekt bruk av ordforråd og grammatikk, understreker hun.

Alt dette har unektelig konsekvenser for hvordan vi oversetter tekster, spesielt med tanke på at bruken av maskinoversettelser etter hvert er blitt svært utbredt. Er det ordene vi skal oversette, eller formålet med ordene – følelsen vi ønsker å fremprovosere? Dersom oversettelse betyr å overbringe følelser og inntrykk, har det klare konsekvenser for maskinoversettelser.

– En maskin vil aldri kunne forstå følelsen som ordene er ment å overbringe, avslutter Ardizzi.

Synkronisering gjelder for øvrig også for skrevne tekster, og er uavhengig av tid og sted. Det er grunnen til at vi i litteraturen har tidløse klassikere. Det er bøker der forfatteren klarer å synkronisere, og dermed kommunisere i andre aldre og tidsepoker enn sin egen.

Sagt på en annen måte, kan hjernen din synkroniseres med Shakespeare dersom du leser «En midtsommernatts drøm». Eventuelt, dersom denne artikkelen er skrevet godt nok, vil din hjerne akkurat nå synkronisere journalistens.