Russland – Ukraina krisen: Et konfliktfylt naboskap

Den gryende storkonflikten mellom Russland og Ukraina har skapt en nervøs stemning i det internasjonale samfunnet. Etter den russiske annekteringen av Krim-halvøya i 2014 har frontene blitt steilere. Selv om oppløsningen av Sovjetunionen gikk fredelig for seg kan mange av stridspunktene spores tilbake til tiden etter oppløsningen. For å forstå hvordan man endte på randen av krig mellom to land som tidligere var forent under ett flagg bør man derfor se på hvordan relasjonen mellom de landene har utviklet seg.

Geir Flikke er Professor ved Universitetet i Oslo hvor han underviser om russisk kultur, språk og historie. Bak seg har han også en lang utenrikspolitisk fartstid, deriblant over 17 år ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). Han viser til den trøblete tiden etter Sovjetunionen kollapset som et startskudd for dagens konflikt.

Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 var det mye spenning knyttet til hvordan Russland ville forholde seg til sine naboland og tidligere forbundsfeller. Ifølge Flikke hadde landene egentlig størst behov for å legge hele sovjetprosjektet bak seg. Republikkenes eliter dyrket frem en ny nasjonal identitet, som fikk forskjellige utslag.

Han trekker frem Hviterussland og Ukraina som to historiske eksempler på de ulike retningene landene tok.

– Man har sett på Hviterussland som et av de landene som aldri etablerte noe sterkt nasjonal identitet etter Sovjetunionens fall. Både på grunn av at Lukasjenko kom til makten såpass rask i 1994, og at det i 1996 ble holdt en folkeavstemning om å gjeninnføre de sovjetiske symbolene, forteller han.

Professoren forklarer at den Ukrainske staten på sin side hadde en mer uttrykt og historisk rotfestet nasjonalfølelse.

– Det spektakulære med Ukrainas sovjetiske historie var at veldig mye av nasjonsbyggingen fant sted fortsatt innenfor rammene av Sovjetunionen. Det Ukrainske kommunistpartiet var sterkt nasjonalt orientert og brukte unionsavtalen i 1922 til å dyrke frem ideen om et sovjetisk Ukraina basert på eget språk og en egen nasjonal identitet, sier han.

Disse forskjellene har ledet de to landene ned ulike veier. Der Hviterussland i dag sees som en nær alliert av Putins Russland, har Ukraina i moderne tid havnet i en skvis mellom Den russiske føderasjonen og et ønske om tettere forbindelser til vesten. Geir Flikke forklarer at da Vladimir Putin i 2013 ble gjenoppnevnt som president i Russland, økte presset på Ukraina.

– 2013 var et utenrikspolitisk retningsvalg da Putin igjen kom til makten i Russland. Han ble valgt på et program om økonomisk reintegrasjon av de tidligere sovjet-landene som ikke hadde gått inn i EU og NATO. Det ble satt et press på Ukraina for å gå inn i institusjoner som de frem til da hadde sagt nei til som EurAsEC og den Eurasiske økonomiske union, sier han.

Presset endte med at den daværende Ukrainske presidenten Viktor Janukovytsj valgte å legge bort en assosieringsavtale med EU til fordel for større samarbeid med Russland. Som en respons tok det Ukrainske folket til gatene i det såkalte Euromaidan – opprøret, og etter ukesvis med protester ble presidenten avsatt av parlamentet og flyktet i eksil.

I etterkant av Euromaidan valgte Russland å invadere og annektere den russiskspråklige halvøya Krim. Dette ble møtt med store sanksjoner fra vesten, og til tross for den territorielle fortjenesten mener Flikke hele prosessen var et tap for russerne.

– Man kan si det må være den største feilkalkuleringen i moderne tid fra Kreml sin side. Ofte belyser man annekteringen av Krim som et politisk løft for Putin, men annekteringen har kostet i internasjonal prestisje og økonomien er skadelidende under sanksjonene.

Det har også utbrutt en interne strid i Ukraina i etterkant av Janukovytsjs avgang hvor russisktalende regioner som Donetsk og Luhansk erklærte seg uavhengige. Disse konfliktene pågår enda, og ifølge det Europeiske organet for sikkerhet og samarbeid OSSE skjer det stadige brudd på våpenhvilen i områdene.

Den siste tiden har Russland utstasjonert store væpnede styrker ved grensen til Ukraina, og det fryktes at Kreml vil velge å invadere landet. Geir Flikke forklarer at Russland trolig vil skape en situasjon der de får et påskudd for å handle militært.

– Det synes klart at Moskva frykter et sterkt og selvstendig Ukraina, og søker å plassere den problemstillingen over i det store geopolitiske relasjonen til USA og NATO. På et nivå søker de sikkerhetsgarantier, sier han, men årsaken er nok primært at de ønsker å hale Ukraina inn i den russisk dominert interessesfære.

Flikke vil nødig spå hva utfallet blir, men understreker avslutningsvis at det er viktig å ikke falle inn i Russlands fortelling om vesten som den store stygge ulven i Ukraina-krisen, og viser til de historiske forholdene.

– Russerne mener det er vesten som destabiliserer Ukraina. Det er vel riktigere å si at de russiske fremstøtene har destabilisert og tvunget frem politisk strid. Det er et poeng man er nødt til å anerkjenne, også i en fremtidig løsning, understreker han.