Pensjonsreformens dilemmaer

– Å lage et rettferdig pensjonssystem er omtrent umulig. Det betyr ikke at vi ikke må forsøke. 

Det sier forsker ved OsloMet, Anne Skevik Grødem.

Hun har forsket på pensjon i en årrekke og er tydelig på at utformingen av et pensjonssystem inneholder mange dilemmaer.  

– Det at pensjonssystemet nå så tydelig belønner de som klarer å stå lenge i jobb, samtidig som det er store sosiale forskjeller i hvem som klarer å stå lenge, er en akilleshæl. Jeg vet bare ikke hva vi skal gjøre med det, for med økende levealder er det etter mitt skjønn ikke til å unngå at vi også må jobbe lenger.  

Grødem mener at pensjonsreformen i 2011 i hovedsak var riktig og nødvendig. Det gamle systemet var ikke tilpasset en tid med en raskt aldrende befolkning, dessuten var det store svakheter i omfordelingsprofilen. Men etter 13 år mener hun vi må vi kunne diskutere uintenderte konsekvenser og svakheter i det nye systemet. 

I debatten om det nye pensjonssystemet fokuseres det mye på urettferdighet. Grødem mener det underkommuniseres at et pensjonssystem alltid vil være urettferdig.  

– Å omfordele fra dem som dør tidlig til dem som lever lenge er det pensjonssystemer GJØR, nesten uansett hvordan de er utformet. Så er det fristende å legge til at denne urettferdigheten fantes i det «gamle» systemet også. Da var pensjonsalderen 67 år for alle – hvis vi ser bort fra AFP – men forskjellene i levealder mellom yrker var de samme. 

Grødem mener at arkitektene bak pensjonssystemet selvsagt vet at det er til dels store forskjeller i levealder mellom grupper. At de likevel har valgt å se bort fra det viser bare kompleksiteten i systemet. Hun mener kritikerne gjør det litt enkelt for seg ved ikke å anerkjenne alle dilemmaene.  

– Jeg vet ikke hva som ville være en god måte å håndtere dette på, men det er neppe bærekraftig å ha særaldersgrenser i alle yrker, beregnet ut fra forventet levealder, og uansett skifter jo folk jobb over livsløpet.  

For å understreke poenget viser Grødem til at kjønnsdimensjonen er kraftig underspilt i debatten, en strukturell urettferdighet som lå der også i det gamle systemet. 

– De som er veldig opptatt av dette, peker nesten aldri på forskjellene i forventet levealder for kvinner og menn. Kvinner lever i snitt fire år lenger enn menn. Bør kvinner dermed jobbe fire år lenger enn menn for å få samme pensjon? Det er ikke enkelt, dette.  

I tillegg til den potensielle urettferdigheten i systemet, ligger det også en oppfatning blant mange om at prosessen frem mot et nytt pensjonssystem har vært udemokratisk. Grødem mener det er paradoksalt at selv om pensjonssystemet er forankret i grundige politiske prosesser, så føler mange seg like fullt fremmedgjort 

– Det er en forestilling om at «disse politikerne» finner på så mye rart, og før du vet ordet av det har de kansellert hele pensjonen din. Så mye usikkerhet og mistillit knyttet til en ordning som er så viktig bidrar til å skape fremmedgjøring og avstand. Det er ikke bra for tilliten i samfunnet, og dermed ikke for demokratiet.  

Muligheten til å stå i jobb til pensjonsalder, og antall forventede leveår som pensjonist, var svært ulikt fordelt også før pensjonsreformen. Fremmedgjøringen blant folk flest kan skyldes at et nytt pensjonssystem har gjort disse forskjellene mer synlig – og dermed mer provoserende, understreker Grødem. Hun mener derfor en annen inngang til å diskutere pensjon heller kan være veien å gå. 

– Ulikheten i utbetalt pensjon er tross alt bare en videreføring av ulikheten som skapes i arbeidslivet. Hvorfor er levealderen så ulik for folk i ulike yrker, egentlig? Denne skjevheten er ikke skapt av pensjonssystemet.  

Snarere mener Grødem det må utredes tiltak innen folkehelse og arbeidshelse som kan bidra til å få opp forventet levealder for eksempelvis kjøkkenassistenter og butikkmedarbeidere. Hun mener det vitner om en passiv holdning bare å slå fast at noen yrker er så krevende, mentalt eller fysisk, at de ikke er til å holde ut med over tid.  

– Skal vi ikke heller prøve å gjøre noe med arbeidsforholdene eller måten arbeidet er organisert på, slik at flere kan og vil stå så lenge som pensjonssystemet vil legge opp til i framtida?