Norsk mat er produsert på andre lands jord!

Med krigen i Ukraina og en pandemi som bakteppe, har matvareprisene internasjonalt skutt i været. Usikre forsyningslinjer og skyhøye priser på innsatsfaktorer som gjødsel er blant årsakene. Svenn Arne Lie er medforfatter av to bøker om norsk landbruk, og har merket seg hvordan debatten har endret seg de siste månedene:

– Norsk jordbrukspolitikk har i flere tiår levd i en villfarelse om at alt av innsatsfaktorer kan kjøpes billigere i utlandet og at man kan produsere seg til lønnsomhet på tilskudd og importert kraftfôr. Man kan si at disse tankene var litt feil for ti år siden. Nå er de både totalt utdaterte og farlige, poengterer Lie.

Med sviktende forsyningssikkerhet og et usikkert verdensmarked mener Lie vi må være ærlige om hva norsk jordbruk faktisk er og hva det bør være, nemlig bruk av jord i Norge. Slik er det ikke i dag, og Lie mener begrepene som brukes i den norske debatten er med på å tildekke realitetene.

– Stadig mer av maten som spises i Norge og selges som «norsk», er produsert på andre lands jord, altså ikke ved bruk av jord i Norge, understreker Lie.

Norge er i dag blant de landene i den vestlige verden med lavest selvforsyning, med en selvforsyningsgrad i underkant av 40 prosent av kaloribehovet til befolkningen. I tillegg er økonomien i næringen svært dårlig. Disse to, lav selvforsyning og dårlig økonomi, henger sammen og gjør oss svært sårbare, mener Lie. Norsk jordbrukspolitikk har nemlig i årtier styrt næringen utfra et ensidig volumfokus. Dette mener Lie er problematisk:

– Virkemidlene stimulerer til å produsere mer på stadig mindre jord i Norge. Dette store volumet er produsert med en betydelig innsats av olje, kunstgjødsel, kraftfôr og lånt kapital.  Dette er innsatsfaktorer som man som bonde har liten eller ingen innvirkning på, sukker Lie.

Han mener dette er en villet politikk der lav kraftfôrpris har vært en forutsetning for dynamikken i det moderne landbruket.  I den forbindelse er det uunngåelig å ikke ta et oppgjør med den enorme importavhengigheten som en direkte følge av dette. Lie peker på at kraftfôrforbruket øker år for, og at halvparten av kraftfôret som norske husdyr fôres med, nå er importert. Samtidig er store jordbruksarealer i Norge tatt ut av bruk.

Lie understreker at en viktig del av løsningen er å snu fokuset i debatten til å handle om jordbrukets samfunnsoppdrag og hvordan maten produseres, heller enn om volum. For Lie er matberedskap og selvforsyning nøkkelbegreper i dette samfunnsoppdraget, men han er tydelig på at aktørene i debatten da må være ærlige om hva selvforsyning betyr:

– Det er ikke mengden kylling eller tyngden på en sau som avgjør sjølforsyninga, men hva dyrene har spist. Eller rettere sagt, hvilke planter på hvilket areal i hvilket land dyrene har spist. Matberedskap handler om planter og bruk av jord i Norge, ikke om videreforedling av importert fôr, påpeker Lie engasjert.

Hvis selvforsyningen ikke økes, frykter Lie at jordbrukets legitimitet som norsk også på sikt kan svekkes. Han mener derfor vi bør ha som mål i Norge at selvforsyninga fra jordbruket økes til 50 prosent, korrigert for importert kraftfôr. Dette betyr ganske enkelt at et jordbruk med høye ambisjoner om selvforsyning, dyrevelferd og ringvirkninger i samfunnet, koster litt mer enn et jordbruk med lav selvforsyning og elendig økonomi.

– Istedenfor å bruke 11 prosent av vår disponible inntekt på mat og få 35 prosent sjølforsyning, kan det hende at vi bør bruke 12 prosent av inntekta vår på mat og få 50 prosent sjølforsyning, understreker Lie

For å oppnå dette må imidlertid virkemiddelapparatet vris i retning av produksjon på norske ressurser:

– Dette krever en helt anna jordbrukspolitikk der det blir mer lønnsomt å bruke jord i Norge, og mindre lønnsomt å bruke jord i utlandet, avslutter småbrukeren og samfunnsdebattanten.