Riktig mål, feil tiltak

Da pandemiens usikre bølger skylte inn over norsk arbeidsliv fikk mange bruk for fagforeningsmedlemskapet sitt. Permisjonsvarslene haglet, og framtiden ble uklar for mange. Det er derfor gledelig at regjeringen vil øke fagforeningsfradraget så incentivene for å delta i det organiserte arbeidslivet øker for den enkelte. Nå som pandemien slipper det hardeste taket på hverdagen er fagforeningsmedlemskapet like relevant som da krisen var størst. Nye tilknytningsformer til arbeidslivet, bemanningsbyråer og andre utviklingstrekk utfordrer det tradisjonelle trepartssamarbeidet, og høy organiseringsgrad er en forutsetning for ryddige forhold også i framtiden.

Rettferdig omfordeling er en forutsetning for oppslutningen om velferdsstaten, skattenivå og tillit til myndighetene. Den nye regjeringen har brukt valgkampen til å snakke om at det er vanlige folks tur, men vanlige folk med relativt vanlige lønninger kommer dårlig ut i regjeringens tilleggskapittel til neste års statsbudsjett.

Arbeidstakere med inntekt over 750 000 får økt inntektsskatt om Ap og Sp får det som de vil. Grensen for å være høytlønnet er ikke høyere enn at den nye regjeringen definerer mange av Samfunnsviternes medlemmer og andre akademikere inn i denne gruppen. Samfunnsviterne mener dette er en tafatt og misforstått virkemiddel for å skape reell omfordeling.

Norge har en sammenpresset lønnsstruktur, og det er bra. Likevel øker ulikheten i landet vårt raskt. Det er imidlertid ikke «høytlønnede» akademikere ansatt i offentlig sektor som driver utviklingen. Samfunnsviterne mener at en reell omfordeling må ta utgangspunkt i de store ulikehetsdriverne; store private formuer som går i arv har skapt en ny «adel» av unge arvinger. Faktisk har to tredjedeler av Norges hundre rikeste arvet sine formuer.

Økt omfordeling og mindre ulikhet er blant de viktigste forutsetningene for et sosialt, økonomisk og miljømessig bærekraftig samfunn. Om målet er å snu den økende ulikheten bør ikke økt inntektsskatt for alle med inntekt over 750 000 være svaret. Finansminister Vedum bør heller se til de store private formuene, arv, virkelig høye lønnsinntekter og andre utviklingstrekk som bidrar til økte forskjeller.

Derimot er det problematisk at regjeringen foreslår å avvikle prøveprosjektet med fritidskort. Det er skuffende at regjeringen slik skaffer inndekning på budsjettet ved å frata barn og unge muligheten til å delta på fritidsaktiviteter, da disse arenaene er viktige for sosial utjevning. Avviklingen av frikortordningen sparer 300 millioner, mens innføringen av nye tiltak er budsjettert med 50 millioner. Økt målretting av tiltaket kan være nyttig, men det ville blitt mer kraftfullt om man beholdt den opprinnelige budsjettpotten.

Regjeringen er blodfersk, og budsjettet skal forhandles om i Stortinget. Vi håper regjeringspartienes i fortsettelsen vil jobbe for økt sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft uten å legge skattebyrden på vanlige folk.