Vi trenger nye perspektiver på politikkutvikling!

Verden er blitt mer kompleks, det forventede skjer ikke, usikkerhetene tiltar, og politiske beslutningstakere står i spagat mellom kortsiktige prioriteringer og behovet for å tenke langsiktig. Det unormale er blitt normalt. En slik utvikling har da også bidratt til at en rekke land og regioner i tiltakende grad har begynt å eksperimentere med nye tilnærminger til politikkutvikling. Felles for disse tilnærmingen er bruk og utvikling av metoder som ikke baserer seg på statistiske framskrivninger og prognoser. Noen er blitt gode på dette, som for eksempel Finland, Tyskland, EU, Singapore og Sør-Korea. Andre fortsetter ubønnhørlig i samme spor. Norge er dessverre ett av de landene som ikke evner å tenke nytt her. Det mest monumentale symptomet på denne unnfallenhet er regjeringens Perspektivmelding.

Regjeringens perspektivmelding – faglig konservatisme og tunnelsyn?
Fredag 12. februar lanserte Regjeringen Perspektivmeldingen. Den beskriver sentrale samfunnsutfordringer i et 50-års perspektiv, og er grunnlag for politikk på områder som pensjon, arbeid og velferd. Den forfattes av eksperter, de fleste av dem økonomer i Finansdepartementet, og den økonomifaglige innretningen er dermed dominerende.

Kort fortalt kan vi si at Perspektivmeldingens viktigste funksjon er å tydeliggjøre hvilke konsekvenser politiske valg i dag vil få i framtiden. Dette er ment for å «disiplinere» dagens politikere til å budsjettere i tråd med annonserte løsninger på noen få utvalgte utfordringer, som aldring, velferd og det grønne skiftet. Et sentralt mantra er at det i tiårene som kommer vil stå færre i yrkesaktiv alder bak hver pensjonist. Tesen er at statens utgifter vil gå opp, uten at inntektene øker like mye. I en slik sammenheng blir det utfordrende samtidig å gjennomføre det grønne skiftet og ta vare på og sikre velferdssamfunnets bærekraft – sosialt, klimamessig og økonomisk.

Slike og andre utvalgte utfordringer er reflektert inn i kapitteloverskriftene i meldingen. Hvert av kapitlene har en analysedel og en konkluderende del, der regjeringens strategi og tiltakspakke beskrives. Analysedelen inneholder riktignok en lang rekke interessante betraktninger, men man sitter igjen med inntrykket av at disse analysene er begrensede og ekskluderende overfor spesielt samfunnsvitenskapelig og humanistisk kompetanse. Dessuten synes meldingen å ha betydelige metodiske begrensinger. Det er derfor betimelig å spørre om hvor god er perspektivmeldingen egentlig er. Holder den det den lover? Jeg mener nei.

For det første er det faglige perspektivet i meldingen avgrenset. Samfunnsvitenskapelig og humanistisk kompetanse glimrer med sitt fravær. Temaene favner riktignok bredt, men konteksten perspektivene inngår i er et rent økonomi-faglige resonnementer. Behandlingen av fenomenet «aldring» er et godt eksempel. Her framskriver man dagens pensjonssystem og beregner kostnader flere tiår fram i tid basert på et pensjonssystem som etter all sannsynlighet vil se ganske annerledes ut om en del tiår. Konsekvensen er at «aldring» så og si utelukkende blir sett på som en trussel, ikke bare mot velferden, men også mot samfunnsutviklingen som sådan. Når man skal tenke 50 år fram i tid så er mulighetsrommene mange, der friske eldre også kan tenkes å bidra til både samfunnsutvikling og velferdssikring på mange nye spennende måter. Ingenting av dette inngår i analysene.

For det andre peker eksemplet med «aldring» over også på et metodisk grunnproblem i Perspektivmeldingens logikk. Ved å modellere den «mest sannsynlige» fremtiden, så unnlater man samtidig å analysere konsekvensene av vesentlige usikkerheter innen de områdene meldingen tematiserer, uavhengig om dette er demografi, klimaendringer og produktivitet/innovasjon i offentlig sektor. En av hovedgrunnene til dette er at mange fenomener er vanskelige å måle. Men, det at ting er vanskelig å måle, betyr jo ikke at de ikke eksisterer.

Ved å basere analysene utelukkende på framskrivninger utelates dermed viktige, men usikre, aspekter ved framtiden. Dette kan svekke vår evne til å forstå og diskutere de store samfunnsendringene som kommer. Det snarere lukker heller enn åpner debatten om hvilken framtid vi ønsker.

Videre blir Perspektivmeldingens budskap gjennomgående behandlet som et faktagrunnlag som ikke selv er gjenstand for debatt, både i mediedekningen og i politiske debatter. Det blir stilt få spørsmål ved premissene som ligger til grunn for analysene i meldingen. Ser en på departementenes praksis så fungerer Perspektivmeldingen som et referansedokument som alle andre politiske strategier og utredninger må måles opp mot. Dersom utredninger og analyser avviker fra de framskrivningsbaserte rammene i Perspektivmeldingen, er det mye som skal til for at de blir realitetsbehandlet av politiske beslutningstakere.

Ved å beskrive viktige utviklingstrekk i Norge mange år frem i tid på denne måten, samtidig som målet er å påvirke framtiden, så står Perspektivmeldingen i fare for å bli en selvoppfyllende profeti.  Den er med på å skape den framtiden den forutsier vil komme.

Et grunnlagsdokument for politikkutvikling er et viktig og premissleverende dokument som bør reflektere de ulike politikkområdene i større grad. Perspektivmeldingen kunne hatt mye å hente på å ta inn flere perspektiver, involvere flere fagmiljøer og tydeliggjøre premissene meldingen er basert på. Slik den foreligger nå framtrer den både faglig konservativ og som preget av tunnelsyn.

For å illustrere på hvilken måte Perspektivmeldingen kunne suppleres, la oss se litt nærmere på norsk forsknings- og innovasjonspolitikk. Per 2021 står denne overfor fire store utfordringer, som langt på vei det også pekes på i Perspektivmeldingen:

1. Det er et politisk krav om en reorientering mot store utfordringer, blant annet gjennom FNs bærekraftsmål.
2. Regjering og storting understreker behovet for forskning og innovasjon som kan bidra til en stegvis omstilling av norsk økonomi, bort fra avhengigheten av olje og gass.
3. Ønsket om bærekraft medfører et økt fokus på ansvarlighet i forskning og innovasjon.
4. Det er behov for å se på samspillet mellom teknologisk og sosial endring i ulike deler av samfunnet (ref Samfunnsviternes bærekraftstrategi).

Alle disse er målsettinger orientert mot framtidens behov. Både de private og offentlige investeringene i forskning og innovasjon sikter derfor mot et bevegelig mål: de utfordringene norsk nærings- og samfunnsliv vil stå overfor om ti, tretti eller femti år.

Perspektivmeldingens tilnærming til dette temaet forutsetter at framtiden er en videreføring av nåtiden. Slik blir målene primært formulert ut ifra fortidens behov. Kort sagt: Til tross for de «langsiktige» analysene i Perspektivmeldingen ender politikken opp med å bli formet mer av fortiden enn av framtiden.

Det som mangler, er metoder og tilnærminger som bedre reflekterer usikkerhetene i de respektive politikkområdene, tilnærminger som framviser mer fantasi, og som ikke ser på framtiden som en lineær projeksjon av dagens og fortidens utviklingstrekk. Et slikt supplement innebærer at de som utvikler strategier for forskning og innovasjon danner seg bilder av ulike mulige utviklingsløp og framtidsscenarier. Det er dette som på norsk kalles «Framsyn» («foresight» på engelsk). Og, det er nettopp en slik beredskap som nå er i ferd med å utvikle seg i politisk administrative systemer i stadig større deler av verden. Det er på tide at også det norske politisk administrative systemet møter denne utfordringen.