Harde prioriteringer

– Dersom du tok dekningsgraden fra Skjervøy – med 0,25 – 0.29 pleiere per pasient og presenterte dette på det sentrale Østlandet, ville folk rygget bakover og sagt: «No Way!». Det er en virkelighet de vil finne helt uakseptabel.

Det sier Torbjørn Solberg, sykepleier i Bodø, forbundsstyremedlem i NSF, og en av 16 medlemmer i Helspersonellkommisjonen. Han mener at det primært er i distriktene at kampen om et bærekraftig helsevesen framover vil stå.

Problemene er imidlertid nå i ferd med å ramme også mer sentrale strøk – inkludert sykehusene. Det mangler allerede sykepleiere, særlig spesialsykepleiere, men også leger. To av kommisjonens mest kraftfulle forslag er å legge eldreomsorgen under ett tak, og å bygge ned de lokale sykehusene.

– Det enkle faktum vi helt tydelig beskriver, er at vi har veldig mange nivåer i helsevesenet. Norge har like mange mennesker som i en bydel i London, men vi er spredt utover. Så er spørsmålet, er dette effektivt? Har vi nok folk til å betjene dette om 15 år? Vi mener at det klare svaret på det er: Nei! Dette er ikke bærekraftig over tid.

Til syvende og sist er utfordringen denne: Å ta ut mer av hver ansatt. I framtida må hver helsearbeider, inkludert leger, behandle og gi omsorg til flere enn i dag. Målet er færre ansatte per pasient, og samtidig opprettholde levelige arbeidsforhold.  Spørsmålet er om det regnestykket går opp.

Hvor mye er det egentlig mulig å skvise ut av en omsorgsarbeider?

– Ja, du kan ikke slanke et skjelett, ikke sant? sier Solberg, og fortsetter:

Kommunehelsetjenesten er en del av et politisk system, som må vedta sine budsjetter. Dette er betraktet som en utgift, og de skal være så lave som mulig. Så glemmer man at vi snakker om høyt kompetente arbeidstakere som må verdsettes: Og når man ikke verdsettes, ja da ender man opp der.

Krisa i eldreomsorgen har vært varslet i over to tiår, og det er de samme varslene som gjentar seg: Kritisk mangel på folk, dårlig kvalitetssikring og store problemer med å levere lovpålagte tjenester.

– Vi har anbudsutsatt og underfinansiert systemer som i utgangspunktet har behov for å vokse. Da øker du avstanden til målet om høyere kvalitet i en voksende tjeneste. Der står vi i dag. Dette er en konsekvens av at vi ikke følger opp de politiske vedtakene som ligger til grunn for at vi skal lykkes. Det er det skiftende regjeringer som har ansvaret for, sier Solberg.

Uansett hvor mye arbeidsglede, fagutvikling, smart teknologi og god organisering kommunene klarer å få til, vil arbeidsmengden framover likevel bli enorm. Antallet eldre øker raskt, ikke minst eldre med sammensatte lidelser i hjemmesykepleien og på sykehjemmene. De eldre vil trenge avansert medisinsk kompetanse og tung pleie.

– Helsearbeidere blir en ressurs vi faktisk må slåss om. Vi må derfor bruke dem klokt. Det må være en sammenheng mellom rettigheter og hva vi faktisk er i stand å gjennomføre. Dersom vi ikke har nok sykepleiere, må vi være forsiktige med å love folk tjenester, sier Solberg.

Det vil altså bli svært utfordrende å opprettholde dagens tilbud i helsevesenet, og mye må bort. Solberg er enig i at folk må realitetsorienteres om hva som er mulig innenfor de rammene vi har.

– Dersom vi ikke mener noe om framtidas utfordringer i helsevesenet sammen, overlater vi det til tilfeldigheter og folk som sitter og bevilger penger til andre nasjonale tiltak. For pengene finnes i dette kongeriket, vi må bare bli enige om hvordan vi bruker dem, avslutter Solberg.