Wokeness: Inkluderende eller splittende?

Woke er et omstridt begrep og var opprinnelig et kamprop for Black Lives Matters aktivistene i USA, som varslet om systematisk undertrykkelse av minoriteter. I dag har det for mange blitt en samlebetegnelse for overdreven politisk korrekthet og et radikalt tankesett. Ord som kansellering og deplattforming har blitt fast inventar i den amerikanske samfunnsdebatten, og motstandere av woke-bevegelsen ser dette som en omfattende sensur av ytringsfriheten. Forkjemperne derimot forstår det som starten på en mer ansvarlig dialog, som beskytter de historisk undertrykte minoritetene i landet.

Wokeness har til dels også gjort inntog i den norske samfunnsdebatten. Da avisa Universitas meldte om daværende OsloMet-rektor Curt Rice sin avgang, beskrev de han som «Oslos kanskje wokeste rektor». Medlemmer av Oslo Grønn Ungdom har også blitt beskylt for å være woke, da de i 2021 tok til orde i VG om å få statuen av den britiske statsministeren Winston Churchill fjernet fra Solli plass i Oslo.

Forslaget møtte stor motstand, og statuen av Churchill står støtt den dag i dag. Til tross for dette er hendelsen et eksempel på innflytelsen internasjonale diskusjoner har på den offentlige debatten i Norge. Det vekker spørsmål om hvorvidt woke-kulturen er kommet for å bli, og hvilken effekt det vil få på samfunnet.

Jurist og samfunnsforsker ved Folkerettsinstituttet, Cecilie Hellestveit, har arbeidet i USA og kjenner godt til woke-kulturen.

Hellestveit forklarer at ideene som inspirerer woke-tankesettet er fundert på den historiske undertrykkelsen av urbefolkningen og slavehandelen i USA. Forkjemperne for woke-fenomenet mener denne historiske rasismen har blitt institusjonalisert i landet, og ønsker et oppgjør med de underliggende strukturelle problemene dette har medført. Etter hvert har tankegangen spredt seg til også å omfatte andre sårbare grupper. Woke-bevegelsen ønsker å skrive en ny historie, med ny litteratur og med et rekrutteringsmønster som speiler minoriteter og kvinners «rettmessige rolle» i samfunnet. De ønsker å forandre samtiden gjennom å endre vår forståelse av fortiden.

– For å få endret på disse strukturene er woke-tankegangen at man må ha en revolusjon rundt dette med identitet, og få løftet de som er lengst nede. Jeg sympatiserer med denne ideen og er helt enig i at det trengtes et drastisk grep for å nå dette. Men så er problemet at det på et tidspunkt går over til å bli dogmatisme, hvor en blir like ekskluderende og totalitær som det en forsøker å bekjempe.

Juristen viser til kritikken om at wokeness er for sentrert rundt symboler fremfor det faktiske samfunnsstrukturene.

– Når man begynner å gå løs på historieskrivingen, retusjere og fjerne statuer fordi de symboliserer noe man er imot, da reagerer jeg. Det er en altfor overfladisk opprørsbevegelse. Du fjerner ikke historien ved å fjerne en statue av Churchill, sier hun bestemt.

Hellestveit forklarer at samfunnet i bunn og grunn er fundert på majoritetens vilje, og woke-kulturens overfladiske og dogmatiske natur kan gjøre det vanskeligere å faktisk beskytte samfunnsminoriteter. Hun frykter det kan føre til en motreaksjon.

– Det som er utfordringen er at woke-kulturen baserer seg på at minoritetene skal løftes. Men det er allikevel majoriteten som bærer samfunnet. Det må man ta hensyn til, for ellers risikerer du en ganske voldsom reaksjon. I Norge er vi veldig godt plassert for å klare balansen mellom minoritetsbeskyttelse og det å ivareta og basere samfunnet først og fremst på majoritetens behov.

Forskeren frykter kravene om at folk kontinuerlig skal tilpasse språket sitt, og endre væremåten kan føre til negative krefter i samfunnet.

– I det øyeblikket majoriteten begynner å få et slags inntrykk av at man selv må endre måten man lever på for å ta hensyn til minoritetene, da utfordrer vi hele minoritetsbeskyttelsen. Da kan vi få strømninger som mener at minoritetene dikterer og har fått for mye plass, og de må settes på plass. De som virkelig er imot woke-bevegelsens målsetting om et inkluderende samfunn – ekte rasister, om du vil – vil da får veldig stor drahjelp, advarer hun.

Motstanderne av woke-bevegelsen i USA viser ofte til det første grunnlovstillegget som stadfester retten til å ytre seg fritt, og at woke-holdningene i realiteten medfører en form for sensur. I Norge har vi et ikke like sterkt utrykt vern av ytringsfriheten, og Cecilie Hellestveit mener dette gjør oss enda mer usatt for negative effekter på retten til å fri ytring.

– I Norge kommer vi fra et samfunn som har vært ekstremt homogent, om vi ser bort fra samene og taterne, som ble utsatt for tvangsassimilering. Vi har ikke behøvd lovgivning for hva du kan si og ikke, for hos oss er det i stor grad sosiale tabuer som legger rammene. Vi er et ekstremt konformt samfunn, hvor statsmakten spiller en veldig sentral rolle i å fordele midler gjennom institusjoner som drifter samfunnet. Det gjør at i Norge er det trangere rom for alternative ytringer i utgangpunktet, enn for eksempel i USA, et land som består av innvandrere fra hele verden. Woke-bevegelsen kan derfor få andre konsekvenser her hos oss.

Foruten å gjøre ytringsrommet mindre, tror Hellestveit denne typer debatter potensielt kan være med på å distrahere de faktiske problemene som burde tas opp. Hun advarer mot å la wokeness få en forstørret rolle i den norske offentligheten.

– Det er store samfunnsutfordringer som står foran oss, og woke tar veldig mye plass. Hvis man kan bruke woke-debatten til å få en større takhøyde, for å så få plass til andre viktige samfunnsproblem så er det bra. Men blir man gående og male om hvem som får lov å si hva og hvilke meninger som skal finnes, går vi oss vill i skogen, avslutter hun.

I USA knyttes woke-kulturen ofte til universitetslivet og studentmassen. En som kjenner denne gruppen godt her til lands, er Jørgen Hammer Skogan. Han er leder for studentparlamentet ved Universitetet i Oslo, og representerer 28.000 studenter.

Skogan forteller at han opplever woke som et begrep ofte brukt nedsettende om folk med en viss type tankegang. Selv mener han at ideene som ligger bak er positivt fundert.

– Jeg ser det som positivt å ta hensyn til hvordan man snakker om andre, og det er nyttig å være bevist på maktstrukturene i samfunnet, forteller han.

De siste årene har det versert en debatt på norske universiteter om å få inn tradisjonelt undertrykkede perspektiver i pensum. Diskusjonen minner sterkt om de man har sett i amerikanske forskningsinstitusjoner. Studentlederen tror det bør være rom for å inkludere flere minoritetsgruppers erfaringer i litteraturen.

– Man kan tenke at forskning og faglitteraturen skal være så fjern fra personlige erfaringer som overhodet mulig for å holde seg nøytral og objektiv. Men i mange fag lar det seg ikke gjøre fullstendig, man har en empatisk kobling til sin egen bakgrunn og erfaringer som farger forskningen. Når noen grupper er underrepresenterte, blir enkelte perspektiver dyttet i bakgrunnen og forskningen mister viktige perspektiver.

Skogan forteller at han tror slike endringer kan være med på å forme nåtidens tankegang til å bli mer inkluderende. Han understreker at han ikke er noen tilhenger av fenomener som kansellering og av-plattforming av personer som har gjort en ærlig feil. Anklagene om sensuren woke-kulturen bringer med seg tar han derimot lett på.

– Mitt inntrykk er at det som oppleves som sensur ofte bare er at folk ikke ønsker å konsumere det en person ytrer. Man har ikke en rett til at andre skal lytte til det man selv sier, man har ikke en rett til å få en megafon i hånden fordi man ytrer kontroversielle holdninger. Jeg mener deler av den kritikken er overdrevet.

Han tror mye av gnisningene som forekommer rundt dette fenomenet skyldes en generasjonsforskjell, og at unge i dag har et mer naturlig fokus på språkbruk og identitetens rolle i samfunnet. Han understreker at han tror identitet alltid har vært en del av samfunnsdiskusjonen, i moderne tid har det bare fått mer fokus.

– Jeg tror begrepet i seg selv er nytt, men det er i bunn og grunn ikke noe nytt fenomen at man snakker om etnisk bakgrunn og identitet. Det som er nytt, er at det har blitt en metadebatt. En debatt om hvordan man debatterer. Den har fått mer oppmerksomhet enn den fortjener, av litt feil grunn, sier han.