Norsk dyrevelferd: fortsatt i startgropa?

Tidligere i år behandlet Stortinget et representantforslag fra stortingsrepresentantene Ingvild Wetrhus Thorsvik, Ola Elvestuen, André N. Skjelstad og Alfred Jens Bjørlo om å styrke dyrevelferden for produksjonsdyr.

Her ble det blant annet vedtatt å se på bedring av dyrevelferden i svinenæringen, og å sørge for forskning på et alternativ til CO²-bedøvelse ved slakt. I tillegg ble den helhetlige stortingsmeldingen om dyrevelferd regjeringen skal legge fram, vedtatt å skulle fremskyndes med ett år. Dette kan ses på som et viktig og radikalt skifte i fokus på dyrevelferd, – men er det tilstrekkelig?

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) er én av stortingsrepresentantene som står bak forslaget. Hun er svært fornøyd med å få gjennomslag for det hun ser på som store fremskritt i dyrevelferdspolitikken.

Samtidig er hun overrasket over at flere forslag ikke ble vedtatt. Blant disse er forslaget fra Venstre med støtte fra MDG om å tydeliggjøre dyrs egenverdi i straffeloven og bestemmelsen om nødrett, så vold mot dyr blir sett på som mer alvorlig enn skade på eiendom. Dette forslaget ble overveldende nedstemt, med 9 stemmer for og 91 stemmer mot. 

– I mine øyne var det et av de mindre radikale forslagene våre, sier hun.

Hun påpeker at dyrs egenverdi allerede kommer frem av dyrevelferdsloven, men at det likevel ofte er slik i dag at dyr vurderes som eiendom når det blir utført ulovlige handlinger mot dem.

– Domstolene har hevet straffenivået i saker om dyremishandling, men fortsatt dømmes man under bestemmelser om skadeverk på annen persons eiendom når det er straffeloven som benyttes, forklarer hun.

– Det er paradoksalt at dyr klassifiseres som gjenstander og ikke individer etter denne lovgivningen, og det er for meg uforståelig hvorfor vi ikke fikk flertall for å endre dette, sier Thorsvik.

Hva er så innvendingene mot å gi dyrene en drastisk bedre velferd?

Landbruks- og matminister Sandra Borch (SP) uttalte seg om forslaget i et brev til komiteen, hvor hun ville fraråde Stortinget å gi sin tilslutning til representantforslaget. Hun mener at representantforslaget inneholder forslag som kan få betydelige konsekvenser for økonomi og konkurransekraft i norsk husdyrhold, og at eventuelle slike endringer bør komme som et resultat av grundig utredning der både nytte og kostnad vurderes.

Kan dette i verste fall ikke bare ramme den norske bonden økonomisk, men også nettopp de dyrene man forsøker å hjelpe? For hva hjelper det vel dyrevelferden dersom de etiske produsentene utkonkurreres nettopp fordi de er etiske? Det er en kjent sak at flere og bedre ressurser og livsforhold til dyra, er dyrere. Da kan det for mange friste å kjøpe billigere kjøtt- og dyreprodukter produsert under dårligere krav til dyrevelferd i utlandet. Norsk dyrevelferd er i internasjonal sammenlikning allerede ganske god. Kan det å øke den ytterligere i verste fall ha motsatt effekt?

Thorsvik mener Borch tar feil i kritikken av forslaget, og mener tvert imot at god dyrevelferd vil øke norske bønders konkurransekraft. Hun henviser til at forskning viser at norske forbrukere bryr seg om hvordan dyrene har det og tar hensyn til det når de handler. På denne måten kan både den norske bonden og dyrene komme bedre ut.

– Det var også derfor vi foreslo å utrede dyrevelferdsmerking, slik at forbrukere kan ta informerte og gode valg og at bøndene som driver på en dyrevelferdsmessig god måte får betalt for det, forteller hun.

Hun tror det er mange flere bønder som ønsker å drive på en mer dyrevennlig måte.

-Vi vet det er fullt mulig å kombinere bedre dyrevelferd med lønnsom drift, men da må vi også legge til rette for det gjennom de økonomiske insentivordningene.

Espen Gamlund er professor i filosofi ved Universitetet i Bergen og er opptatt av dyreetikk. Han mener spørsmål om dyrevelferd og industrialisert dyrehold, reiser flere viktige spørsmål.

Skal man velge betydelig bedre dyrevelferd her til lands, og holde sin sti ren, selv hvis resultatet blir dårligere konkurransekraft for norsk husdyrhold?

– Konsekvensen av god dyrevelferd er gjerne at prisene på dyreprodukter går opp. Det er ikke nødvendigvis en ønsket konsekvens, men den er forventet. Så er spørsmålet om prislappen på økt dyrevelferd er for høy, reflekterer han.

Gamlund mener at argumentet for å velge å bedre norsk dyrevelferd må være at god dyrevelferd settes i høysetet. Dyrevelferd er et mål i seg selv, og har verdi i seg selv.

Han tror ikke at en bedring av dyrevelferden i Norge nødvendigvis vil ramme norske bønder og dyr.  Han tror heller det er mulig at Norge med dette statuerer et eksempel ovenfor andre land til å følge etter. Det å tro at den mulige konflikten mellom å bedre norsk dyrevelferd og å beholde norske matprodusenters konkurransekraft bremses av å innføre tiltak for dyrene, er ikke en plan han ville stilt seg bak.

– Dette er vel på sikt også en strategi som risikerer å ødelegge det ryktet Norge har for å ivareta god dyrevelferd, sier han.

Gamlund mener målsetningen i Norge bør være å sikre så god dyrevelferd som mulig. Først og fremst av hensyn til dyrene, men indirekte også fordi dette antagelig vil lønne seg på lengre sikt.

– Vi må jobbe for en verden hvor folk etterspør dyreprodukter som kommer fra dyr som har hatt gode liv, slår han fast.

Thorsvik hevder at dyrs egenverdi spiller en avgjørende rolle i spørsmål om velferd, og støtter seg på dyrevelferdsloven. Hun trekker også fram at det har skjedd store fremskritt i kunnskapsgrunnlaget til hva som er god dyrevelferd, men at lover og forskrifter dessverre ikke henger helt med.

– Vi vet for eksempel at en gris på 110 kg trenger mer plass enn 1m² for å leve et ok liv. Likevel er det dette som er kravet etter dagens forskrift. At regjeringen ikke vil endre på dette viser at de ikke tar dyrevelferd på alvor, slår hun fast.

Dyrevelferdsloven sier også at dyr skal beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. Med dette i bakhodet kan det virke som den norske dyrevelferden har en lang vei igjen å gå. Gir det i det hele tatt mening å tillate industrialisert dyrehold, som i sin natur utsetter dyr for påkjenninger nettopp på grunn av nytteverdien de har for mennesker?

Gamlund tror denne selvmotsigelsen bunner i at lovformuleringen om at dyr har egenverdi antagelig åpner for ulike tolkninger. Han forklarer at én tolkning går på at vi mennesker må ta hensyn til dyrenes velferd når vi foretar valg som påvirker deres liv og livsbetingelser.

– Kort fortalt så kan vi ikke gjøre som vi vil med dyr.

Han mistenker at det i Dyrevelferdsloven legges mest vekt på denne tolkningen. Dette betyr at det er etisk akseptabelt å bruke dyr til menneskelige formål så lenge dyrene behandles godt mens de lever. En annen tolkning forstår egenverdi mer i retning av en moralsk statusverdi, forklarer Gamlund. Altså har dyrene en verdi som er helt uavhengig av den nytteverdien de har for oss mennesker.

– Denne tolkningen reiser noen interessante og intrikate problemstillinger. Vil det bety at det er etisk uakseptabelt å benytte dyr til menneskelige formål slik som matproduksjon, spør Gamlund.

Han påpeker at det antagelig ikke er slik denne bestemmelsen tolkes i Norge, men at dette likevel er en rimelig tolkning av lovteksten.

– Mange dyrevernorganisasjoner- og aktivister vil nok hevde at den sistnevnte tolkningen bør løftes opp og frem, med den konsekvens at vi må slutte å produsere dyreprodukter selv om det gjøres på en dyrevelferdsmessig god måte. Respekt for dyrs egenverdi krever at de ikke brukes som midler til våre formål, avslutter han.

Selv om det ser ut som at norsk dyrevelferd fortsatt har en vei å gå, er Stortingsvedtaket likevel et tydelig skritt i dyrenes retning. Dette viser også at for å få utført noe politisk på et polarisert felt, er det mange faktorer man må ta hensyn til og kompromisser som må inngås. Kanskje er politiske kompromisser på dyrenes vegne en god begynnelse på veien mot en bedre dyrevelferd.