Kunsten å være uenig

-Jeg ønsket å heie fram politikere jeg mener gjør en veldig god jobb, men som ikke nødvendigvis får en stjerne i media. Vi har alle mange meninger. Noen er veldig høylytte i pressen, men gjør lite på Stortinget. Andre er motsatt. De gidder ikke å angripe meningsmotstandere og lage konflikt for å få journalistenes oppmerksomhet, men fokuserer heller på å gjøre en god jobb for velgerne som har stemt dem inn, sier Nicholas Wilkinson engasjert.

Som politikere flest har han ingen problemer med å komme med spisse kommentarer, men denne befriende frittalenheten blir nok hjulpet av at SVs helsepolitiske talsperson ikke stiller til gjenvalg etter snart fire år på Stortinget

-Jeg har vært veldig syk og nå trenger jeg å bare kunne slappe av og være meg selv, forklarer han.

I 2018 ble Wilkinson rammet av blodforgiftning og fikk, som følge av det, flere små hjerneslag. Han ble i ettertid fortalt at han svevde mellom liv og død, og det har krevd beinhard opptrening for å komme tilbake til jobben som fulltidspolitiker. I rehabiliteringsperioden sendte stortingskollega Mathilde Tybring-Gjedde en oppmuntrende melding til Wilkinson på Twitter. Den havnet på forsiden til Aftenposten.

– Jeg ble veldig overrasket over oppstandelsen rundt den tweeten. Jeg måtte be Nicholas om unnskyldning etterpå, for det var virkelig ikke et forsøk på å få situasjonen hans til å handle om meg. Jeg mener det er normal folkeskikk å sende gode tanker til noen som går gjennom noe vanskelig, sier høyrepolitikeren.

Hvorfor ble det egentlig så stor oppstandelse? Er det så utrolig rart at mennesker med forskjellige meninger ønsker hverandre vel?

For oss som ser politikken utenfra kan det til tider framstå som det er full krig mellom de forskjellige fløyene i politikken. Medienes  framstilling av politiske uenigheter er utvilsomt en av grunnene til dette.

– Det er noe med språket som brukes i media. Som for eksempel etter den første partilederdebatten. Da kunne vi lese at «Vedum gikk i strupen på Lysbakken». Tror de virkelig at Vedum vil rive halsen over på Lysbakken? Nei, de er bare uenige, sier Wilkinson lettere oppgitt.

Det samme inntrykket har Tybring-Gjedde.

– Det har blitt en tilspisning av samfunnsdebatten, og politisk uenighet blir framstilt som kriging. Med språket som brukes skulle en nesten tro at vi satt bevæpnet på Stortinget, sier hun lattermildt.

På den andre siden innrømmer politikerne at de også spiller opp konflikten. Blant annet for å få medienes oppmerksomhet. Men det er ikke den eneste grunnen.

– Det er viktig at folk forstår hvor konfliktlinjene i politikken går, og hva de forskjellige partiene står for. Uten forskjellige partier med forskjellige ideer om hvordan ting skal løses har vi ikke et reelt demokrati. Uenighet er sånn sett bra og nødvendig, sier SV-politikeren.

Medieforskere har opp igjennom tidene beskrevet forholdet mellom media, politikerne og publikum som en symbiose. Historisk sett har media hatt monopol på å formidle samfunnsinformasjonen til publikum, og politikere og media har hatt tilgang på hverandre for å få ut budskapet til velgerne og kunne gi eksklusiv informasjon til publikum. Slik er det ikke lengre.

Mediene er fortsatt viktige, men nå foregår informasjonsformidlingen på veldig mange forskjellige digitale plattformer. Ikke minst på sosiale medier. Det er både en fordel og en ulempe, slik Wilkinson ser det.

– Det har blitt lettere å få ut informasjonen vi ønsker å dele, for det er alltid vanskelig å få saker inn i pressen. På Facebook kan jeg fritt dele det som er viktig for meg og det jeg skal kjempe for. Problemet er at de sosiale mediene lager ekkokamre. De som ser postene mine er gjerne folk som allerede er enige med meg. Og når de liker det jeg skriver får de se det jeg poster igjen og igjen. Jeg tviler på at det er mange FrP-ere som følger sida mi, og da blir det lite debatt og liten mulighet for å forstå hvorfor andre mener andre løsninger er bedre enn mine, forklarer han.

Ifølge Wilkinson har de også forsøkt å dra i gang debatter på andre flater enn sine egne på sosiale medier. Som i kommentarfeltene under avisenes egne nyhetssaker.

– Det har vi i stor grad sluttet med. Det ble så mye hat, og hadde dermed ingen hensikt. Kommentarene som blir framhevet av plattformene er de som enten er rasende og uenig eller rasende og enig. De ekstreme meningene og holdningene er det som alltid får mest plass, og de som forsøker å snakke om konkrete løsninger slipper ikke til. Da blir det umulig å ha en konstruktiv debatt, sier han.

Debattkulturen på nettet får ofte skylden for at klimaet i samfunnsdebatten har blitt hardere. Gjennom digitale og sosiale medier har vi alle fått muligheten til å løpende kommentere samfunnsaktuelle, og ofte betente, temaer. Noe som tidvis slår veldig uheldig ut.

Thomas Wolfgang Schubert er professor i sosialpsykologi ved Universitetet i Oslo. Allerede i 1998 skrev han om krangling og gruppepolarisering på nettet i sin masteroppgave. Funnene hans da var langt på vei de samme som det vi ser i dag. Han mener den harde debattkulturen på nettet skyldes en blanding av sosialpsykologi og hvordan plattformene fungerer.

– På digitale plattformer skapes det en avstand til andre, og man får et ufullstendig bilde av personen man snakker med. Da er det lett å falle inn i gruppetenkning der man kategoriserer meningsmotstanderen som noen som er fundamentalt «annerledes» enn deg selv, og konkluderer med at de dermed aldri kommer til å tenke som deg, bli enig med deg eller kan snakkes til fornuft. Jeg tror vi gjør dette raskere nå enn før, forklarer han.

På de sosiale mediene trenger man ikke forholde seg til mennesker man er uenig med, hvis man ikke vil. Man kan forbli inni ekkokamrene og aldri møte motstand eller motforestillinger mot meningene man har. Skulle man havne i en diskusjon kan man være så hard og drøy man vil uten at det egentlig får noen konsekvenser.

– Skulle du gjort det samme i en middag, for eksempel, kunne konsekvensene blitt at du måtte dra derfra. I det virkelige liv må man finne en måte å sameksistere på og finne løsninger sammen, selv om man er uenige. Det trenger man ikke på nettet. Da kan man være så ufin man vil og så bare forlate situasjonen, forklarer psykologen.

I likhet med Wilkinson drar også Schubert fram plattformenes algoritmer som en stor del av problemet med debatten i sosiale medier.

– De har løftet opp og normalisert en mye tøffere tone i debatten. Slik jeg ser det er Facebook nå en stor trussel mot den demokratiske diskursen. Målet deres er bare å selge annonser, og for å gjøre det må de få oppmerksomhet. Det som fanger oppmerksomheten er sterke emosjoner og meninger, noe som igjen kan føre til en polarisert diskurs.

Eli Skogerbø er professor på Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, og leder for POLKOM-Senter for studier av politisk kommunikasjon. Hun tror ikke nødvendigvis samfunnsdebatten har blitt så mye hardere. Bare mye, mye større.

– Det var for eksempel harde skyts i innvandringsdebatten på 80-tallet også. Folk fikk trusselbrev, og de ble sagt drøye ting i offentligheten. Det som har skjedd nå er at samfunnsdebatten har blitt flyttet ut i veldig mange fora, og den er ikke lengre redigert. Alt kommer rett ut. Det er mange flere stemmer som snakker og det har blitt harde fronter i en del saker. Et aspekt ved dette kan være det tematiske. Et annet er det umiddelbare ved sosiale medier. De gjør at dine ferske følelser kan spres veldig fort, forklarer hun.

Skogerbø presiserer at selv om det til tider ikke ser slik ut, oppfører de aller fleste seg anstendig i diskusjoner på sosiale medier, også politikerne.

– Jeg tror ikke nødvendigvis det går et skille mellom politikere og folk flest. Jeg tror det går mellom de som er villige til å bruke veldig harde ord, og de som ikke er det. Det vi ofte ser i sosiale medier er hersketeknikken «å ta mannen og ikke ballen». Å snu debatten fra å handle om sak til å handle om person. Toppolitikere er flinke til å unngå dette, for de må tross alt kunne inngå kompromisser og samarbeide senere. Låser du deg i en personkonflikt blir det mye vanskeligere, forklarer hun.

Og nettopp det er noe av kjernen i politikernes evne til å være konstruktivt uenige. En stor del av jobben deres er faktisk å forhandle og komme til enighet.

– Kompromisser er veldig undervurderte. En av de viktigste trekkene ved nordiske demokratier er at politikerne kan være rykende uenige, men samtidig klare å samarbeide. Det burde vært mye bedre kjent. Det snakkes mye om politikerforakt, men det man burde snakket om er hvor mye politisk håndverk som ligger bak avgjørelsene som tas, sier professoren.

Wilkinson beskriver det som at politikerjobben er todelt. Den ene delen er debattene, uenigheten og «krigingen» i media. Den andre er den daglige jobben som gjøres på Stortinget, som er langt mindre tabloid. Begge delene er helt avgjørende for at demokratiet skal fungere, men publikum får stort sett bare se den ene siden.

– Det er på en måte to kamper som kjempes. Den ene er å tydeliggjøre politikken vår. Vi skal vise hva vi står for og hva som skiller oss fra andre partier, og på den måten trekke til oss velgere. På den andre siden må vi jobbe for å få flertall for sakene våre på Stortinget. Det handler i stor grad om å forhandle, svelge kameler, finne løsninger og komme til enighet, forklarer han.

En felles forståelse for denne dualiteten gjør, ifølge Wilkinson, det lettere for politikere å ikke ta uenigheter personlig.

– I tillegg vet vi at vi aldri kan fundamentalt forandre meningene til politikere fra andre partier. Politikerne er valgt inn på Stortinget for å arbeide for det som står i partiprogrammet. Det er jobben vår. Det er medlemmene i partiet som bestemmer hvilke saker vi står for, og de skal alle ha mulighet til å påvirke politikken vår. Hvis vi stortingspolitikere bare skulle gjøre som vi ville hadde det vært et tulledemokrati. Det vi derimot kan gjøre er å presentere konkrete løsninger og forsøke å overbevise de andre partiene om at vår løsning er den beste, sier han.

Politikerne går med andre ord ikke inn i en offentlig debatt med en idé om å overbevise motparten om at de tar feil. Det handler i stor grad om å vise hva partiet står for til velgerne. Det er derimot ingen garanti for at det går rolig, og saklig, for seg på debatt-scenen.

– Vi ser både stråmannargumentasjon, der man tillegger motparten motiver og meninger de ikke har, og at politikere tar på seg en offerrolle når de møter kritikk. Det er ikke uvanlig, men heller ikke spesielt aktverdig, sier Skogerbø.

Tybring-Gjedde og Wilkinson både godtar og kan sette pris på en tøff debatt, men det fins en grense for hva som er akseptabel oppførsel.

– Jeg har stor respekt for de politikerne som irriterer meg mest, for det betyr som regel at de er gode til å få fram poengene sine. Faglig gode angrep som gjør vondt, må jeg tåle. Det jeg derimot ikke har sansen for er uredelighet. Når politikere for eksempel bevisst bruker uriktige tall i argumentasjonen. En annen ting jeg ikke liker er når man trekker inn private og personlige forhold. Det prøver jeg selv å aldri gjøre, sier Tybring-Gjedde.

Wilkinson prøver, på sin side, å gå inn i debatter med en tanke om at motparten er et godt menneske med gode intensjoner.

– Mitt mål er å aldri si noe om motpartens baktanker, for det vet jeg ingenting om. Jeg prøver isteden å svare med konkrete løsninger. Når folk for eksempel sier at «Høyre bare ønsker å gjøre de rike rikere», blir jeg så irritert. Det er jo bare tull. Jeg vil anta at intensjonene deres er å få folk i jobb, og at de mener godt. Jeg er bare ikke nødvendigvis enig i løsningen deres, sier han.

Når det gjelder hvordan de klarer å håndtere uenighet og politiske angrep, på et emosjonelt nivå, er svaret like enkelt som det er selvsagt: Øvelse gjør mester.

– Det er god trening i å være med folk som er uenige med deg. Det gjør deg mer romslig. Hvis du bare omgir deg med de som er enige med deg tror jeg det kan være klokt å oppsøke litt uenighet, anbefaler Tybring-Gjedde.

Hun fortsetter:

– Jeg er personlig veldig nysgjerrig på folk som har andre meninger enn meg, og veldig interessert i å høre hvorfor de mener som de gjør. Vi har alle den iboende troen på at alle burde mene som oss, men for å være sikker på at det vi mener er riktig må vi i det alle minste høre på de som mener noe annet.