Forskjellene mellom bygd og by har blitt mindre: Tilflyttere kan fortsatt få kultursjokk

–  Jeg tror folk som har bodd på bygda hele livet kan få kultursjokk når de flytter til en storby. Tempoet i byen er helt annerledes, sier Signe Horn, samfunnsviter og generalsekretær i Voksne for Barn.

Utenforskap i skolen er en kjent tematikk i hele landet, men en undersøkelse fra Voksne for Barn 2020 viser at det er merkbare forskjeller mellom bygd og by.

–  For meg opplevdes det frigjørende å flytte fra en liten by til en storby. På mindre steder blir ofte identiteten din definert fra fødselen, mens i Oslo fikk jeg begynne på nytt, sier Horn.

Det er fortsatt store kulturforskjeller mellom bygd og by, men de har blitt mindre og sosiale medier er hovedårsaken, ifølge statsviter Horn.

–  Vi surfer på det samme nettet og handler de samme klærne både i bygda og byen. Forskjellene mellom sentrum og periferi har blitt mindre, sier hun.

Hun påpeker at bygd og by fortsatt har kulturelle forskjeller, men på en mer positiv måte enn tidligere.

–  Bygdekulturen har blitt mye stoltere. Sentrum og periferi har blitt likere og mer likeverdige, og det håper jeg fortsetter.

Horn har selv vokst opp på et gårdsbruk i Lier, en mil unna nærmeste tettsted og langt til naboer.

–  For meg føltes det trangt å vokse opp på et lite sted. Jeg ønsket å studere statsvitenskap og det ble nok den gang oppfattet av andre som et merkelig valg. Det var mindre rom for å ville andre ting, sier hun.

Da Horn var 20 år flyttet hun til Bergen for å studere. Etter seks år flyttet hun til Oslo, og der har hun bodd siden.

Hun har aldri lengtet tilbake til bygda.

–  I Oslo kan jeg sette meg på t-banen, dra hvor jeg vil og møte ulike mennesker. For meg er det frihet, mens for andre kan det oppleves trangt og utrygt, sier Horn.

– Jeg husker ingenting negativt fra barndommen min, alle lekte med alle, forteller Stine Førland til Samfunnsviteren.

Helgen skole står midt i bygda omkranset av skog. Seks år gamle Stine Førland tripper spent utenfor, her skal hun begynne i klasse sammen med ni andre elever.

– Vår klasse var den største på skolen. Min søster gikk alene på sitt klassetrinn, og hadde mesteparten av undervisningen med klassen over, sier hun.

I dag er Førland 27 år gammel. Hun vokste opp på en gård i «Helgen» i Telemark. En bygd med omtrent 1000 innbyggere. I dag bor hun i Norges største by Oslo.

Det Førland husker best fra skolehverdagen er det digre uteområdet.

–   Vi lekte ute ekstremt mye, og spiste nesten alt vi fant. Det føles nesten litt idyllisk å snakke om, sier Førland.

Siden bygda var såpass liten, var det ingen, ifølge det Førland kjenner til, som kjente seg utenfor.

–    Man var nødt til å leke med de lekekameratene som fantes. Alle kjente alle og vi ble gode venner, sier hun.

Verre ble det da Førland og klassekameratene allerede i fjerdeklasse måtte bytte skole.

– Den første klassen min var en gjeng som gjorde alt sammen. Da vi byttet skole mistet vi noe av samholdet, sier Førland.

Turen gikk til en større skole lenger unna, med asfalt som uteområde.

– Asfalten husker jeg som kjip. Hele atmosfæren var kaldere, sier hun.

 – Hvordan da?

– Man hadde ikke så mye plass som tidligere, og plutselig levde man mer oppå hverandre i stedet for å være mer fri. Jeg husker jeg følte meg mer i veien for de andre.

–  Den største årsaken til utenforskap er fattigdom. Mennesker oppvokst i lavinntektsfamilier har vesentlig større sjanse for å falle utenfor enn andre, sier Horn.

I undersøkelsen gjort av Voksne for Barn kommer det frem at i perifere områder er ofte skolehverdagen annerledes enn i storbyene. I tillegg mener enkelte kunnskap og kompetanse knyttet til utenforskap og annerledeshet er mer begrenset på mindre steder og skoler.

Ifølge Horn er det vanskelig å si om det er unge i storbyen eller bygda som opplever mest utenforskap.

–  I storbyene er det enklere å være annerledes med faktorer som kjønn, legning, identitet og religion, men der er det også vanskeligere å komme ut av ensomhet. I bygdene oppleves det vanskeligere å være annerledes, men enklere å bli plukket opp og få hjelp dersom man er utenfor, sier hun.

Ungdommer i mellomstore byer er mest utsatt for utenforskap, ifølge undersøkelsen.

–  Ifølge våre undersøkelser virker det som unge i de mellomstore byene havner mellom to stoler og dermed opplever økt utenforskap, sier Horn.

Etter ungdomskolen ble Stine Førland igjen nødt til å bytte skole. Denne gangen gikk turen til en videregående skole i Skien.

Denne skolen var enda større.

– Det var veldig rart. De tidligere skolene jeg har gått på har alle kjent alle, mens plutselig var det mange flere klasser og personer man ikke kjente, sier hun.

Etter videregående flyttet Førland først til Stavanger for å studere.

– Her kjente de fleste hverandre fra før, dermed var det vanskelig å komme inn som tilflytter, sier hun.

Deretter gikk turen til Oslo. Der begynte hun i en liten klasse på Bårdar Akademiet.

Der møtte jeg flere likesinnede som jeg hadde undervisning sammen med fra morgen til kveld. For meg var det fantastisk.

I Oslo har Førland flere ganger fått påpekt at hun fremstår mer direkte enn folk oppvokst i byen.

– Enkelte har opplevd meg som litt skarp, og det synes jeg er interessant. Det virker som om flere synes det er vanskeligere å vise seg frem her enn hjemme, spesielt på zoomundervisning, sier hun.

Etter at hun flyttet til Oslo sa Førland bevisst hei til bussjåfører og butikkansatte i flere måneder. Det har hun sluttet med nå.

– Jeg skjønte etter hvert at jeg ikke fikk så mye respons. Hjemme kjenner alle hverandre, mens her så de heller rart på meg, sier hun.

– Hvordan kan man forhindre utenforskap?

– Utenforskap er et samfunnsproblem som må angripes på flere nivåer. Tendensene hos de som faller utenfor dukker ofte opp allerede i barnehagen. Derfor er en del av løsningen å sette inn mer bemanning og innsats allerede her, sier Signe Horn.

Samtidig peker Horn på det politiske aspektet ved problemet.

– I Norge tenker man at man har et velutviklet velferdssamfunn og det har vi, men samtidig vet vi at mange barn vokser opp i lavinntektsfamilier. Man må våge å stille spørsmål om hvilket samfunn vi ønsker, og vi har enda ikke løst denne store samfunnsoppgaven, sier Horn.