Kvinner fortsatt underrepresentert

Til tross for fremgang noen steder i verden, forblir kvinner underrepresentert i verdensdiplomatiet. Det er hovedkonklusjonen i en ny forskningsrapport utgitt av Anwar Gargash diplomatiske akademi i De forente arabiske emirater (UAE).

Rapporten viser at bare 21 prosent av verdens ambassadører og permanente representanter er kvinner. Den avdekker også viktige geografiske forskjeller i holdningen til kvinnelige ambassadører i ulike deler av verden.

Det er de europeiske landene som har den høyeste andelen kvinnelige ambassadører og permanente representanter, med 28 prosent. Landene i Oceania, inkludert New Zealand og Australia, samt de mindre øystatene i Stillehavet, følger rett bak med 26 prosent.

Det er også interessant å se at i de landene som har utarbeidet og erklært en offisiell feministisk utenrikspolitikk, er bare 31 prosent av ambassadørene kvinner. Det eneste landet med en slik erklært feministisk utenrikspolitikk hvor minst halvparten av alle ambassadørene er kvinner, er Canada (51 prosent).

«For at en utenrikspolitikk virkelig skal være feministisk, både i bilateralt, og i landets totale globale engasjement, må likestillingen starte på hjemmebane», skriver forfatter av rapporten, Dr. Sara Chehab.

Selv om rapporten viser at antallet kvinnelige ambassadører har økt på verdensbasis siden den først ble publisert i 2018, går utviklingen sent og er også ujevnt fordelt. Til tross for en relativ fremgang i noen av landene, ligger Anwar Gargash-akademiets egen region, Midtøsten og Nord-Afrika, fremdeles nederst på målingen.

Med 10 prosent kvinnelige ambassadører og permanente representanter, ligger regionen langt bak verdensgjennomsnittet på 20,54 prosent.

Sett i en større sammenheng, er det kanskje ikke så overraskende. I Verdensbankens rapport «Women, Business and the Law 2022» heter det at «kvinner i Midtøsten og Nord-Afrika i gjennomsnitt har halvparten av rettighetene som menn har». Den samme rapporten forteller også om forbedringer i lovgivningen det siste året. Én slik forbedring er at kvinner i Oman har fått mulighet til å søke om pass (!) på lik linje med menn.

Gitt denne situasjonen, hva tenker de kvinnelige arabiske ambassadørene om sin egen rolle og om ansvaret de har for å bidra til å styrke kvinners rettigheter – og muligheter – i hjemlandene?

Av de 14 arabiske ambassadørene i Italia er fem  kvinner. Vi har møtt én av dem for å snakke om kvinners rettigheter i den arabiske verden.

– Som ambassadør her i Italia, har jeg aldri følt meg begrenset eller støtt på hindringer fordi jeg er kvinne, tvert i mot. Jeg føler at kvinner respekteres fordi vi er kjent for å gå helt opp i saker vi brenner for og for vår medfølelse, sier Jemens ambassadør til Italia, Asmahan Abdulhameed Altoqi.

Ambassadøren er en lav, elegant antrukken kvinne, tydelig, men diskret sminket – og med en beige hijab trukket godt om hodet. Hun tar i mot meg ved Jemens ambassade i Roma, en elegant villa i et av byens bedre strøk.

Hun er opptatt av å nyansere bildet som ofte tegnes av kvinner i arabiske land.

– Jemen, som andre arabiske land, har gjort store fremskritt på kvinners rettigheter i juridisk sammenheng, og har også laget insentiver for at flere kvinner skal ha politiske verv og andre viktige stillinger. Men selv om lovene er på plass, vil ikke det nødvendigvis si at problemet er løst. Det at kvinner innehar viktige stillinger og at kvinner flest har mulighet til å dra nytte av sine rettigheter, er ikke nødvendigvis det samme. Veien dit er lang og krever mer innsats på tvers av ulike samfunnssektorer, understreker hun.

Altoqi sier videre at kvinners arbeidskraft ikke må undervurderes eller marginaliseres. Mange av dem bidrar til familiehusholdningen. De jobber i hjemmet og hjelper til i jordbruket, og ambassadøren forklarer at for familiene det gjelder, vil det å miste dem si å miste livsviktig arbeidskraft.

– Det viktige for meg er at kvinner har like muligheter til utdanning og arbeid, og at kvinner selv kan velge hvilke mål de vil forsøke å oppnå i livet, legger hun til.

Jemen har vært herjet av en blodig borgerkrig siden 2014, og det er klart at konfliktsituasjonen legger ytterligere begrensninger på kvinners profesjonelle og personlige muligheter.

– Det er vanskelig å fokusere på andre rettigheter, før retten til liv og sikkerhet er garantert for, understreker Altoqi trist.

Hun forklarer likevel at Jemen før borgerkrigen var en demokratisk styrt republikk der kvinners deltakelse i samfunnslivet ble vektlagt.

– Før krigen ble det gjort mye for å oppfordre til større deltakelse blant kvinner, spesielt i det politiske liv, men også i diplomatiet. Blant annet ble kvinnelige diplomaters ektemenn som jobbet i det offentlige, tilbudt permisjon med full lønn slik at de kunne følge med konene sine i utenlandstjeneste. Siden Houthienes statskupp i 2014 og de alvorlige følgene dette har fått, har disse ordningene ikke kunnet fortsette på samme måte, forklarer ambassadøren.

Altoqi forteller stolt at Jemens kvinner har en lang diplomatisk tradisjon å bygge på. En av verdenshistoriens viktigste kvinnelige ledere, Dronningen av Saba, var nemlig fra Jemen, noe UNESCO nettopp har anerkjent. Dronningen, som er nevnt både i Koranen og i Det gamle testamentet, reddet landet fra krig gjennom forhandlinger med Kong Salomon.

I dagens samfunn er det ifølge Altoqi spesielt tre faktorer som kan bidra til at holdningsendringen til kvinner i den arabiske verden akselereres. Den første er politisk representasjon og makt.

– Kvinner i politiske maktposisjoner er viktig både for å sikre et bedre juridisk rammeverk for kvinner, men også av symbolske årsaker. Kvinner i maktstillinger er både et eksempel for unge jenter og kvinner, og en faktor som mange menn må venne seg til og akseptere, fordi politiske verv faktisk også gir kvinner makt over menn, sier hun.

Samtidig understreker Altoqi at for å oppnå bedre kvinnelig representasjon i politikken, må også politiske partier gjøre sin del av jobben.

– Det er de politiske partiene som må nominere kvinner til posisjoner der de faktisk har mulighet til å bli valgt, poengterer hun.

Den andre faktoren som ifølge Altoqi trengs for å styrke kvinners rettigheter, er det hun kaller en opplyst religiøs diskurs som avviser feiltolkninger av kvinners rolle.

– Det er feil å si at islam begrenser kvinners rettigheter, det er en feiltolkning, sier hun bestemt, men legger til at slike mistolkninger nå i stadig økende grad blir utfordret i hele den arabiske verden. Hun legger til at islams historie er full av eksempler på kvinner som har bidratt positivt til samfunnsbygging – på alle nivå.

Ambassadøren viser videre til en siste faktor som ofte overses, men som i aller høyeste grad har makt til å påvirke kvinners stilling og rettigheter i arabiske land. Den er hverken knyttet til religion eller politikk, men til medienes rolle.

Altoqi retter en pekefinger mot både internasjonale og nasjonale medier. Internasjonale medier fordi de har en tendens til å fokusere utelukkende på negative forhold og dermed bidra til et bilde av kvinner i den arabiske verden som ikke alltid stemmer med virkeligheten, og nasjonale medier fordi de har et ansvar for å sette søkelys på kvinners rettigheter og hva som hindrer disse.

– På den måten kan mediene stimulere til konstruktiv debatt i samfunnet, understreker hun.

Aller viktigst i så måte, er likevel underholdningsindustrien, mener Altoqi.

– TV-serier, filmer og andre programmer er laget på et språk og i en kulturell kontekst som folk forstår og kan relatere seg til. Slik kulturell påvirkning skaper varig endring og det er det vi trenger, understreker Altoqi.

Ambassadøren er nemlig skeptisk til overdrevne forsøk på påvirkning utenfra, hun er redd det kan virke mot sin hensikt.

– Når jeg er her i Europa og leser europeisk historie, biter jeg meg merke i hvordan endringene i europeisk kvinnesyn hadde tid til å modnes. Vi trenger også den tiden, det er ikke forandringer som kan påtvinges noen utenfra, det er endringer som må oppstå som resultat av interne behov, forklarer hun.

På spørsmål om hun ser på seg selv som en rollemodell for jemenittiske jenter, svarer ambassadøren unnvikende.

– Jeg er bare én av mange jemenittiske kvinner som forsøker å gjøre noe for landet og samfunnet vårt. Mange av dem får lite oppmerksomhet. Langt viktigere enn meg er de mange kvinnene i Jemen som jobber som lærere, leger og sykepleiere og er i direkte kontakt med befolkningen, hver dag. De er grasrota i samfunnet vårt. Deres styrke og motstandsdyktighet i en hverdag som er preget av krig, er det viktigste forbildet den unge generasjonen kan ha, avslutter hun.