Masterjaget

– Norge er tjent med å ha en godt utdannet befolkning. Det danner grunnlaget for et velfungerende demokrati. Men fortellingen om at alle må ha en høyere utdannelse, dette jaget etter en mastergrad, det er i verste fall ganske skadelig, sier Oddveig Storstad, professor ved Institutt for lærerutdanning ved NTNU.

Sammen med kollega Kristin Melum Eide, professor ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU, ønsker hun en bredere debatt om høyere utdanning.

Er utdanningssystemet vårt rigget for faglig kvalitet eller for gjennomføring? Er mastergraden i ferd med å miste sin verdi?

– Jeg mener vi har en mastersyke, og at kravet om at alle skal ha en mastergrad er helt unødvendig. Det har gått inflasjon i utdanning, men ikke nødvendigvis i kunnskap, sier Storstad.

For hvert år tar stadig flere utdanning på universitets- eller høgskolenivå i Norge. Økningen har vært jevn over lang tid, og ifølge Statistisk sentralbyrå er det nå 37 prosent av befolkningen som har høyere utdanning.

Eide og Storstad har begge lang erfaring fra utdanningssektoren, og har sett flere dyptgående endringer i systemet de siste tiårene: Hovedfag ble til master med et kortere studieløp. Mange høyskoler ble til universiteter. På kort tid skulle utdanningsinstitusjonene ta inn langt flere studenter, med krav til stadig nye, tilpassede masterretninger.

– Det krever mye å holde den faglige kvaliteten oppe. Når en utdanningsinstitusjon skal sette sammen en ny masterutdanning, er det lavthengende frukt å kombinere komponenter man har fra før. Skreddersøm av innholdet blir det sjeldnere tid til, sier Eide.

På denne måten kommer utdanningsinstitusjonene raskt på banen med nye tilbud for å tiltrekke seg enda flere studenter. Men det gir ikke lenger den graden av spesialisering som en master tidligere var en garantist for – snarere tvert imot, mener Eide:

– Målet vårt er en høyest mulig utdannet befolkning. Men det vi ser er at masterløpene blir stadig mer generiske. Når vi gjør utdanninger mer like, i stedet for å rendyrke særpreget, blir resultatet mindre spesialkompetanse innenfor alle fag.

Hun setter det på spissen:

– Til slutt har det ikke så mye å si hva du tar, bare du tar en master.

Mange jobbsøkere opplever at mastergrad er et krav, ikke bare for å komme øverst i bunken, men for i det hele tatt å søke på mange stillinger.

Høgskulen på Vestlandet lyste nylig ut en midlertidig rådgiverstilling, der mastergrad var et av kvalifikasjonskravene. Assisterende instituttleder Ingrid Leversen forklarer hvorfor:

– Arbeidsoppgavene i denne stillingen krever høy faglig kompetanse og innsikt i fagfeltet, og det er forventet at en skal kunne jobbe selvstendig. En del av det faglige utviklingsarbeidet som denne personen skal ha ansvaret for bygger også på forskningsarbeid, og skal brukes i både bachelor- og masterutdanninger, forklarer Leversen.

Dersom kandidatene har gjennomført en mastergrad innenfor relevante fagområder betyr det at de har fordypet seg i faget og oppnådd en bredere faglig kompetanse og spesialisering enn det som dekkes i en bachelorgrad, mener hun.

Dette er kompetanse som er viktig for å kunne jobbe selvstendig og godt med faglig utviklingsarbeid, både for praksisfeltet og for utdanninger i akademia, påpeker Leversen. Hun legger til at også praktisk erfaring er viktig, og blir vurdert når de skal ansette.

– I midlertidige stillinger som denne, er det ekstra viktig for oss at den ansatte har erfaring nok til å gå raskt inn i arbeidsoppgavene, sier hun.

For mange unge er høyere utdanning riktig valg. Både Storstad og Eide veileder mange engasjerte masterstudenter som leverer rykende gode oppgaver. Men det er ikke alle som havner på rett hylle på første forsøk. Da må det være bra at de slutter, og velger på nytt, mener Eide.

Likevel er det slik at alle utdanningsinstitusjonene jobber for å få flest mulig gjennom studiene. For hver student som står på eksamen, premieres nemlig utdanningsinstitusjonen økonomisk. Og stadig flere lykkes med det – strykprosenten ved læresteder for høyere utdanning har sunket relativt bratt de siste tiårene. Andelen studenter som får A har imidlertid økt.

– Vi er ikke langt unna gjennomføringsgaranti på universitetet nå. I noen fag er vi nede i fem prosent stryk, det er nesten ingen. Men det er etter hvert mange som er bekymret for kvaliteten på det som kommer ut i andre enden, sier Eide.

Som veiledere og sensorer, er både Eide og Storstad selv en del av systemet som jobber for å få studenter gjennom løpet.

– Utfordringen er at ingen av oss som jobber i de enkelte leddene har rom for å gjøre noe med det, sier Storstad.

For de som sliter med studiene, finnes det både kunstig intelligens og mennesker som livnærer seg av å skrive masteroppgaver på bestilling for andre. Dette er sensorene svært oppmerksomme på, men likevel kan det være vanskelig å fange det opp.

– Du kan komme langt på en masteroppgave uten at ideene har vært gjennom ditt eget hode. Men om du jukser deg igjennom, blir vitnemålet ditt bare et papir, det er ikke et bevis på en ettertraktet kompetanse, påpeker Eide.

Mange studenter vil være fornøyd med det. Mange arbeidsgivere også. Men det er ikke nødvendigvis til det beste for samfunnet, påpeker hun.

Både Eide og Storstad opplever at disse synspunktene ikke alltid faller i god jord i samfunnsdebatten. De etterlyser visjonære politikere som forstår at høyere utdanning ikke er noe alle skal gjøre.

– Det er ikke slik at lengre utdanning automatisk skaper et kunnskapssamfunn. Til tross for mange mastergrader, kan vi ende opp med flere kull med unge nordmenn som ikke har den kompetansen samfunnet tror de har, advarer Eide.

I stedet for å premiere utdanningsinstitusjonene for hver student som står på eksamen, burde de premieres for de studentene de tiltrekker seg, mener professorene.

– Det evige maset om høyere utdanning forstyrrer de unges valg om hva de egentlig har lyst til å bli, og hva de passer til. Vi må slutte å fortelle unge mennesker at alle må gå på universitetet, avslutter Storstad.